"Æ vil færra te Mexico"

Avisene kan boltre seg i svære krigsoverskrifter igjen. Dagbladet har kledd nettutgaven i svart (og det har ingenting med opplagstall å gjøre). "13000 normenn kan dø!" gjør seg visst bedre mot svart bakgrunn. Helsedirektøren og helseministeren har også gitt mediene skrekkscenarioene de trengte, da de presenterte de obskure fantasitallene. 13000 nordmenn kan dø. Over 1000000 kan bli syke. Tallene var visstnok mer eller mindre ganget opp fra spanskesyken. En skulle tro at helsetoppene hadde noe større tro på dagens helsevesen.

Så langt jeg har klart å se gjennom krisetåka så er det nå bekreftet at 8 personer er døde av svineinfluensa i Mexico City. Det kan være noen flere. I denne byen bor det omlag 20 millioner mennesker. I USA har man mistanke om omlag 90 tilfeller av sykdommen. I Europa snakker om et dusin bekreftede tilfeller. De fleste av dem har vært i kontakt med Mexico og de er allerede på bedringens vei. Hvert år dør det trolig omlag 1000 nordmenn på grunn av influensa.

I dag har helsedirektøren rygget tilbake til å si at 40% av arbeidsstokken kan bli hjemme fra jobb på grunn av svineinfluensaen. Dels fordi de er syke selv, dels fordi de må stelle syke i familien. Han mener samfunnet må lage kriseplaner for et slikt scenario. Det er sikkert fornuftig. Det er da verdt å minne om at det i siste kvartal i fjor var 115000 nordmenn, 7%, som daglig var borte fra arbeidet på grunn av sykefravær. Dette er et gjennomsnittstall og vi vet jo at dette topper seg kraftig ved eksempelvis en ordinær influensaepedemi. Helsedirektøren sier også at vi i verste fall kan få et 3-doblet antall døde på grunn av svineinfluensaen sammenliknet med en vanlig influensaepedemi. De fleste av de 3000 vil være syke og eldre med et nedsatt immunforsvar.

Jeg har verken fagkunnskaper eller krystallkule til å avgjøre om dette er en kommende pandemi eller ikke. Selvfølgelig er det alvorlig nå WHO setter det alarmnivået de gjør. Men det må allikvel være mulig å beholde en viss edruelighet i situasjonen. Det må også være rett å spørre om det er helsemyndighetenes oppgave å gå så høyt ut før man har noe mer grunnlag for uttalelsene. Det kan ihvertfall skape et troverdighetsproblem som vil være veldig alvorlig den dagen vi eventuelt skulle stå overfor en virkelig krisesituasjon. Og her nytter det ikke å skylde på media. Her har helsedirektøren og helseministeren gitt kristetørste journalister det de trengte.

"EUs Økonomiske Støtteforening"

Alabania har søkt. Montenegro har søkt. Island kommer til å søke. Norge vil ikke, men betaler som om vi hadde gullmedlemskap. Ingen andre land bidrar mer økonomisk til EU per innbygger enn Norge. Og få land implementerer EUs lover og regelverk med større hurtighet og presisjon enn Norge. Og idag er svineinfluensa-statsråd Bjarne Håkon Hansen indignert for de han ikke får være med på møtet i unionen. Men medlem - nei det kommer ikke på tale. I allefall ikke før Tyrkia.

Det er ille at vi velger proteksjonismen og egoismen og plasserer landet vårt slik på utsiden. Og med det selskapet vi står igjen sammen med, så begynner det å bli pinlig. Og etterhvert med Island med, så kan denne utenforgangen bli veldig problematisk for eksempelvis fiskerinæringen.

Men så lenge vi betaler vårt gullmedlemskap i støtteforeningen, så er kanskje resten av Europa like glad? Eller har vi et ønsket bidrag? Carl Bildt funderer over dette i bloggen sin i Tromsøsola.

En av landets viktigste røster er borte

Steinar Lem døde natt til 29. april. Med det har vi mistet en av landets viktigste røster. Han var en svært få som talte de etablertes sannhet om stadig økonomisk vekst midt i mot. Han talte hele tiden miljøets sak og de fattige i verden sin sak. Han pirket borti den ekstreme urettferdigheten vi på solskinnsiden er en del av. Alle politiske partier av en viss vesentlighet har kontinuerlig økonomisk vekst som et mål for samfunnet vårt. Steinar Lem gav oss ikke fred for at dette målet har enormt mange tapere i verden. Vi skal nok dessverre vente en stund til vi får en ny slik røst i Norge.

Vårt liv på bølgetoppen blir litt mer uimotsagt etter dette.

Guttane!

Takk for en flott 3-poenger borte mot Lyn. Visstnok ingen kamp for historien, men guttane holder unna og drar seieren i land. Det er en viktig egenskap. Martin Jensen slår nok engang et avgjørende frispark. Den silkefoten må tas godt vare på. Sandefjord er oppe på 6. plass med 9 poeng. Foran Viking, Fredrikstad og en bråte andre!

Har du mistet oversikten?

Newstimeline fra GoogleLabs ser ut til å være en veldig nyttig og artig sak for å få oversikt over det internasjonale nyhetsbildet. Kanskje et noe begrenset utvalg aviser og magasiner, men ok allikevel.

Guttane har blitt gavmilde

Nok en gang måtte SF-guttane nøye seg med 1 poeng. Det er tredje 1-1 resultat på rad. Det er synd at de med unødvendige feil skal gi bort seieren i denne kampen mot Bodø Glimt. Nå gav de det bort med kort - mot Fredrikstad gav vi de røde et pent innpakket straffespark. Slikt må lukes bort. Det som også må lukes vekk er vanvittige tverrsoverpasninger og håpløse klareringer i forsvaret.

På den annen side; Guttane har bare tapt én kamp hittil. De har vist at de kan varte opp med direkte og morsom angrepsfotball. Det gir håp for mange morsomme stunder utover i sesongen. Og så lenge alle fortsetter å slå alle (bortsett fra Molde, som bare SF har hamlet opp med), så er alle muligheter åpne!

Flatt forsvar?

At Stoltenberg trekker inn Marit Breivik må bety at vi kan forvente oss en valgkamp med et flatt og kompakt forsvar og få overraskelser. Mange angrep blir det allikevel, men også endel overtramp og skudd over mål.

De andre må forsøke finne åpningene i forsvarsmuren. Akkurat nå ser det ut til at det kan bli noen tellefeil i det rødgrønne forsvaret. De rødgrønne sliter også med strekkskader allerede tidlig i kampen.

Nervepirrende blir det ihvertfall helt til slutt. Så må vi vente å se om det er de rødgrønne jentene som kan hyle og klemme på Jens, eller om det er de andre som kan strekke hendene i været - for så å starte krangelen om hvem som scoret det avgjørende målet.

Hvem tør være opptatt av taperne?

Foto: Sindre Sørhus

Mange er opptatt av valgets vinnere og tapere, og tenker da på ellers velfødde partier og partipamper av ulikt format som mister og vinner taburetter. De virkelig taperne i det norske samfunnet er det imidlertid få som tør å menge seg med. Ikke før valget - og ikke etterpå heller.
Filip Rygg, kandidat for Krf i Hordaland, gjør et prisverdig forsøk på å løfte frem de rusavhengige i valgkampen. I sin første YouTube valgkampfilm er det behandling av rusavhengige som er temaet. Det er flott! Jeg håper at han tør å fronte dette også når kampen om taburetten strammer seg til over sommeren. Samtidig vet vi hva Krf mener om dette. Men hva med de andre partiene?

De siste 10 årene har de rusavhengige blitt holdt nederst på samfunnets stige - og det med en overbevisende kraft fra det etablerte samfunnet. Også i det lille som er av rusdebatt, opplever jeg at de blir fratatt sin verdighet. Det vi har hatt av politsk diskurs om de rusavhengiges vilkår har gått på;
- når og hvem som kan få metadon?
- når og hvem som skal få annen medikamentell behandling?
- skal vi ha sprøyterom eller ikke?
- skal vi dele ut gratis heroin?
Og i tillegg har vi noen liberalister som av teoretisk interesse (og av egeninteresse?)vil legalisere hasj.

.
Photomovie: Sindre Sørhus

Denne debatten kan i bunn og grunn oppfattes som en debatt om hvordan vi mest kostnadseffektivt kan skape et RENT OG RYDDIG SAMFUNN - ikke om de rusavhengiges levekår og livsverd.

Spør vi oss egentlig om hvordan vi kan rydde av veien slitne heroinister med knekk i knærne og en sprøyte i armen i et portrom? Nei, det er ikke mye verdighet igjen i det portrommet, men har vi virkelig tatt på alvor disse menneskenes livsverd ved å geleide dem inn på et sterilt sprøyterom, eller sørget for at de drikker sitt beger med metadon under oppsyn?

Ja, vi må ha kunne ha to tanker i hodet samtidig. MEN HVOR ER DEN ANDRE TANKEN?
Hvor er debatten om behandling av de rusavhengige bort fra avhengigheten? Har psykologen tapt anbudet mot subutexen? Hvor er debatten om ettervern og nettverksstøtte? Om et verdig botilbud? Om et arbeidstreningstilbudet?

De politkerne som i et valgår - med en fristende stortingsplass på spill - tør å ta opp kampen for de gode langtids behandlingstilbudene, for dyre men gode psykologtimer, for trygge botilbud og anbudsfrie arbeidstreningsplasser - de skal i allefall vinne min fulle respekt. Vi trenger kort sagt politikere som ikke bare regner samfunnsnytte, men som tør å kjempe for de rusavhengiges livsverd og livsvilkår.

Er journalistikken begravd i papiret?

Professor Kjell A. Eliassen fra Handelshøyskolen BI, hadde nylig et foredrag i Stavanger. Og nok en gang klarte han å provosere sitt publikum med å si at håpet om å kunne følge med i den digitale utviklingen allerede er borte for de over 40 år. Det er de under 40 vi må sette vår lit til, og da spesielt de som ennå er i tenårene. Publikum, som denne gang bestod av lærere, hadde all mulig potensiale til å føle seg provosert av professoren - og mange ble det. For vi må jo ikke tøylesløst hive oss på karusellen. Vi må holde igjen. Vi må holde ved de gamle sannheter og verdier.

I Dagbladet (papiravisen) gjør Gudleiv Forr et godt stykke arbeid for å bekrefte professorens påstand. Forr er med rette alvorlig bekymret for papiravisens fremtid. Og han mener vi ikke vet hva vi gjør når vi nå pakker sammen papiret og bretter opp laptopen. Avisen har representert den daglige dose redigerte samfunnsopplysning;
Men jeg vil advare mot den likegyldighet som mange later til å føle overfor valget mellom avis og nett. For det er ikke det samme. Det er noe langt mer uforpliktende over lesernes forhold til en nettavis enn i forholdet til en papiravis. Nettet har ingen identitet på samme måte som den redigerte totalpakke i papir. Nettet er jo uten begynnelse og slutt.
Jeg har ennå til gode å høre noen spørre: Hva sto på nettet i dag?

Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, så tror jeg Forr har mer rett enn han selv våger å tro i forhold til den kommende "papirdøden", men jeg tror han bommer kraftig når han i en nostalgisk os sauser dette sammen med døden for kvaltitetsjournalistikken. Den gode og den gravende journalistikken er ikke avhengig av trykksverten. Den er kun avhengig av at noen er villige til å betale for den. Den kan ha svært gode vilkår i nettes deltakende og multimediale verden. Derfor er det på tide at mediehusene tilpasser seg den virkelighet som nå er her, og som ligger foran oss. Dagens 15-åringer kommer ikke til å sitte med papiravisa. Da må ikke gamle nostalgikere prøve å lære disse til å brette denne samlingen med papir. Da burde heller gamle gode garvede journalister som Forr lære 15-åringene å prioritere skikkelig god og undersøkende journalistikk der hvor de søker informasjon - på nettet. Og ikke minst burde seniorer som Forr kjempe for journalistressursene settes inn mot de digitale mediene. Slik det er så satser mediehusene på at nettet skal være det kjappe og kortfattede. Det løpende. Mens papiret skal representere de store sammenhengene, fortellingene, tankerekkene. Det er hyggelig for mine gamle avislesende foreldre, men fryktelig synd i forhold til deres nettavhengige barnebarn. Jürgen Habermas vil ha statlige redningspakker til avisene. Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad vil ha statslønn til journalistene. Det siste er nå med alle sine betenkeligheter, langt mer fremtidsrettet enn det første.

Det redigerte, opplysende og avsluttende har kanskje vært avisens styrke, men nå er det også dens svakhet. Så får vi finne andre løsninger for tapet av dens styrker. Mine omtalte gamle foreldre har verken pc eller noen brede bånd, men godt med tv-kanaler, aviser og tidsskrifter (les: misjonsblader). Etter noen dagers trivelig påskebesøk der er det veldig befriende igjen og kunne hente inn informasjon gjennom de kanaler jeg selv ønsker om det er blogger, twitter eller nettaviser. Men mine foreldres medievaner gjør iallefall at jeg fortsatt kan få med meg mors lammerull eller ripssyltetøy på den lange turen hjem igjen - godt innpakket i Sandefjords Blad.

Og når jeg nå ambisøst setter meg ned med Jonathan Littells De Velvillige på tusen samfulle sider, så er jeg glad den er i paperpack og ikke powerbook.

Går Stoltenberg barbent i mokkasinene?

At de rødgrønne kjøper noen meter med Bygdøystrand til overpris, kan vi både le av og leve med. Men at de dyrker samrøret med partikamerat Røkke så til de grader at de putter 4,5 milliarder kroner i lommene hans, taper 3,5 milliarder skattekroner på et år på den samme elendige investeringen, og nå kjøper milliardselskaper til overpris av kameraten - det kan vi ikke le av.

Jeg tror vi gjorde en feil når vi sendte Eva Joly til Island. Eller var det et bevisst valg. Å la henne pynte litt på bistandsfasaden vår var greit, men noe nærmere enn det... Kanskje noen kjente det begynte å klø. Er det noen med litt moral (også på tross av penger) som kan sørge for at vi får henne tilbake når hun har ryddet opp blant glitnir og geysir?