Waterlife

Her finner du et informativt nettsted om noen av verdens siste store ferskvannsressurser. Og ikke minst så var dette utrolig lekkert laget!

http://waterlife.nfb.ca/

Stas på statsråden

Nå skal jeg skryte av en SV-statsråd. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er nemlig en av få topp-politikere som virkelig har tatt i bruk nye digitale verktøy i kommunikasjonen med omverdenen. Han har en flott blogg som både har et personlig preg, men som brukes aktivt for å kommunisere det ministeren er opptatt av. Og i motsetning til de fleste andre politikere som "er på nett" bruker han det ikke bare til å spre sitt budskap, men også for å få innspill og tilbakemeldinger. Han kan legge ut tanker og idéer før de er fastspikret i en stortingsmelding etc. Han viser frem mye av det spennende utviklingsarbeidet som skjer i skolen gjennom blant annet skolebloggene. I tillegg er han aktiv Twitterbruker. Det er flott når en statsråd kan legge ut en slik melding; "I dag skal jeg ha et innlegg på konferansen under GoOpen. Er det noe dere synes jeg burde fokusere på?".

Vi trenger flere politikere og samfunnstopper forøvrig som virkelig tar de nye sosiale mediene i bruk. Da må de jage vekk informasjonsrådgiverne fra tastaturet og eie dette selv. Det kan gi dem tilgang på direkte tilbakemeldinger de ikke kan forvente å få hverken i Stortingsrestauranten eller på partilandsmøtet.

Onsdag 6. mai prøver Solhjell seg med en åpen digital spørretime på nettet. Flott!

Har du mistet oversikten?

Newstimeline fra GoogleLabs ser ut til å være en veldig nyttig og artig sak for å få oversikt over det internasjonale nyhetsbildet. Kanskje et noe begrenset utvalg aviser og magasiner, men ok allikevel.

Er journalistikken begravd i papiret?

Professor Kjell A. Eliassen fra Handelshøyskolen BI, hadde nylig et foredrag i Stavanger. Og nok en gang klarte han å provosere sitt publikum med å si at håpet om å kunne følge med i den digitale utviklingen allerede er borte for de over 40 år. Det er de under 40 vi må sette vår lit til, og da spesielt de som ennå er i tenårene. Publikum, som denne gang bestod av lærere, hadde all mulig potensiale til å føle seg provosert av professoren - og mange ble det. For vi må jo ikke tøylesløst hive oss på karusellen. Vi må holde igjen. Vi må holde ved de gamle sannheter og verdier.

I Dagbladet (papiravisen) gjør Gudleiv Forr et godt stykke arbeid for å bekrefte professorens påstand. Forr er med rette alvorlig bekymret for papiravisens fremtid. Og han mener vi ikke vet hva vi gjør når vi nå pakker sammen papiret og bretter opp laptopen. Avisen har representert den daglige dose redigerte samfunnsopplysning;
Men jeg vil advare mot den likegyldighet som mange later til å føle overfor valget mellom avis og nett. For det er ikke det samme. Det er noe langt mer uforpliktende over lesernes forhold til en nettavis enn i forholdet til en papiravis. Nettet har ingen identitet på samme måte som den redigerte totalpakke i papir. Nettet er jo uten begynnelse og slutt.
Jeg har ennå til gode å høre noen spørre: Hva sto på nettet i dag?

Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, så tror jeg Forr har mer rett enn han selv våger å tro i forhold til den kommende "papirdøden", men jeg tror han bommer kraftig når han i en nostalgisk os sauser dette sammen med døden for kvaltitetsjournalistikken. Den gode og den gravende journalistikken er ikke avhengig av trykksverten. Den er kun avhengig av at noen er villige til å betale for den. Den kan ha svært gode vilkår i nettes deltakende og multimediale verden. Derfor er det på tide at mediehusene tilpasser seg den virkelighet som nå er her, og som ligger foran oss. Dagens 15-åringer kommer ikke til å sitte med papiravisa. Da må ikke gamle nostalgikere prøve å lære disse til å brette denne samlingen med papir. Da burde heller gamle gode garvede journalister som Forr lære 15-åringene å prioritere skikkelig god og undersøkende journalistikk der hvor de søker informasjon - på nettet. Og ikke minst burde seniorer som Forr kjempe for journalistressursene settes inn mot de digitale mediene. Slik det er så satser mediehusene på at nettet skal være det kjappe og kortfattede. Det løpende. Mens papiret skal representere de store sammenhengene, fortellingene, tankerekkene. Det er hyggelig for mine gamle avislesende foreldre, men fryktelig synd i forhold til deres nettavhengige barnebarn. Jürgen Habermas vil ha statlige redningspakker til avisene. Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad vil ha statslønn til journalistene. Det siste er nå med alle sine betenkeligheter, langt mer fremtidsrettet enn det første.

Det redigerte, opplysende og avsluttende har kanskje vært avisens styrke, men nå er det også dens svakhet. Så får vi finne andre løsninger for tapet av dens styrker. Mine omtalte gamle foreldre har verken pc eller noen brede bånd, men godt med tv-kanaler, aviser og tidsskrifter (les: misjonsblader). Etter noen dagers trivelig påskebesøk der er det veldig befriende igjen og kunne hente inn informasjon gjennom de kanaler jeg selv ønsker om det er blogger, twitter eller nettaviser. Men mine foreldres medievaner gjør iallefall at jeg fortsatt kan få med meg mors lammerull eller ripssyltetøy på den lange turen hjem igjen - godt innpakket i Sandefjords Blad.

Og når jeg nå ambisøst setter meg ned med Jonathan Littells De Velvillige på tusen samfulle sider, så er jeg glad den er i paperpack og ikke powerbook.

The race between a Ford, Volvo and Toyota - er det umulige mulig for verdens fattige?

Den svenske professoren Hans Rosling, har forsket mye på helse i et globalt perspektiv. Etterhvert har han også sett mer på hvordan vi ser på utviklingslandene og deres muligheter for å komme seg ut av fattigdom. I tillegg har han utviklet noen fantastiske verktøy for å presentere statistikk. Her får du en kort forelesning du sjelden har sett maken til - verken i forhold til presentasjon eller innhold. Dypt seriøst - utrolig fengende!



Mer om Hans Rosling