Litt god selvforherligelse

Kanskje for spesielt interesserte, men her kan du få et kvarter med reinspikka hyllest til Guttane. Masse flotte mål, årets beste keeper og årets korteste mål. Se video.

Gratulerer Guttane!

Sandefjord Fotball, det er laget vårt.
Sandefjord fotball, har guttær som gjør oss stolt.
Vi reiser oss for laget vårt, med det motto vi har fått.
Vi står sammen for Sandefjord.

Gratulerer Guttane med en flott sesong! 40 poeng, masse flotte mål, mange taktiske triumfer og vi avslutter godt foran Viking, Lillestrøm og Fredrikstad. Deilig.

Da kan det være passelig å unne seg noen vakre bilder av hvordan sesongen startet;

Mindset = dataset? Trenger vi å justere vårt verdensbilde?

Har vi et forenklet og foreldet verdensbilde? Hva er u-land? Og hvordan har de utviklet seg? Vi forfekter ofte et svært forenklet verdensbilde og det prøver her Hans Rosling å justere.
Jeg har vært innom Hans Rosling tidligere. Han er svensk professor som blant annet har forsket på helse og utvikling i et globalt perspektiv. I tillegg har han utviklet et eget datapresentasjonsverktøy Gapminder som han bruker her i foredraget han har for US State Departement.

Om å se OPP på nedrykksstreker og sperregrenser

Hittil har jeg tidd stille om stortingsvalget. For en som sympatiserer med Venstre, så var jo dette et forferdelig resultat og en traurig kveld. Det litt som Ålesund nok vil føle seg den dagen Lyn går konkurs og det plutselig er de som titter opp på nedrykksstreken. Det føles som om vi må betale en regning flere burde vært med å dele. På den annen side gikk vi ned med integriteten til topps. Heldigvis lot ikke Venstre seg forlede bort i fra den realiteten at det er en politisk kjempegrøft over til Fremskrittspartiet. Sponheim turde også å spre en dose anstendighet inn i innvandringsdebatten (selv om Oddvar Stenstrøm gjorde det han kunne for å unngå det!).

Slik sett var det en god kveld. For oss som i dette valget også kunne tenkt oss en "mot-stemme" i tillegg til den grunnleggende "for-stemmen", var Venstre den klareste 2-i-1 løsningen. Det var en hovedutfordring nå å holde Fremskrittspartiet unna regjeringskontorene. All ytterfløy burde holdes utenfor disse.

Jeg skal ikke gi meg inn på en valganalyse, men det skal bli spennende etterhvert å se mer fakta om hvordan velgermassen faktisk beveget seg.

Allikevel; Venstre kom i en skvis og tapte kanskje til begge kanter. Dette var også en valgkamp for de store og viktigste politikerne, men en valgkamp uten de store og viktigste sakene. Sjelden har vi sett en valgkamp så fullstendig dominert av partilederne. Hvor var resten? Samtidig ser en at det er enighet om noen store viktige saker; klima, pensjon, krigen i Afganisthan etc. Dette fører til at valgkampen er fullstendig blottet for endel av de største sakene.

At partilederne dominerer så kraftig er nok heller ikke entydig positivt for Venstre. Sponheim er veldig godt lik av mange, men endel kan ikke fordra fyren. Men med Sponheim ute av tinget, blir iallefall debatten der kjedeligere.

Det interessante er nå hvordan sentrum vil evne å bygge seg opp igjen. I Venstre er man godt igang med blant annet en voldsom tilstrømming av nye medlemmer. Men om gjenreisningen mislykkes og sentrum virkelig skulle dø - hvordan vil da det politiske landskapet tilpasse seg? Kan dette være en anledning for både Solberg å nærme seg sentrum enda mer? Og når de går mot sentrum så er kanskje veien enda kortere for en stor blå-rød koalisjon. Noen vil nok mene at de største forskjellene mellom Arbeiderpartiet og Høyre ligger i historien og kulturen, og ikke i politikken. Det er i stor grad disse partiene som finner sammen i store og prinsippielle saker. Den uenigheten de har rundt skatt og øvrig økonomisk politikk er jo i realiteten ganske ubetydelig. Kanskje har tre sentrumspartier mellom Høyre og Arbeiderpartiet på den seiglivede borgelig-sosialistisk aksen gjort inntrykk av at avstandene er større enn de egentlig er. Kan et slikt blå-rødt stor samarbeid være løsningen for å holde ytterfløyene unna den utøvende makt?

Imidlertid har ikke Høyre vist særlige tegn på en sentrumstilnærming. Snarere tvert imot ser vi mer lefling videre utover høyresiden. Og igjen er dette kanskje redningen for sentrum. Så er det kanskje en fisketur som starter et tettere sentrum-Arbeiderpartiet samarbeid.

Waterlife

Her finner du et informativt nettsted om noen av verdens siste store ferskvannsressurser. Og ikke minst så var dette utrolig lekkert laget!

http://waterlife.nfb.ca/

Stikk finger'n i jorda mens det enda er jord igjen!

Livet er ikke svart - hvitt og politikken er ikke rød - blå

Valgkampen er i siste sving, og stadig ofte hører jeg politikere som snakker på mine vegne. "Alle vet jo at...", "Det det norske folk vil ha er...", "Folk flest skjønner ikke at...". Vi blir slått i hardtkorn med meninger, påstander og folke vi absolutt ikke kjenner oss igjen i. Noe av det mest seiglivede er forestillingen om de to blokkene. Jeg kommer til å stemme Venstre, ergo er jeg borgelig. Jeg er i opposisjon til de sosialistiske og jeg ønsker et borgelig flertall. - Nei. Jeg ønsker ikke et borgelig flertall hvis det inkluderer Fremskrittspartiet. Denne aksen er rett og slett ikke relevant i forhold til endel av de spørsmålene som er viktigst for meg. I viktige ting for meg, er det kanskje Ap og Frp som sterkest i mot. Jeg ønsker å skape mine egne akser. Hvordan vil for eksempel en enkel og ganske uhøytidelig akse i forhold til miljøspørsmålet se ut?
Og er skalen rød og blå hvis vi ser nærmere på ønsket om statlig styring? Og vi kunne også kanskje ha tatt med statlig eierskap?
Et annet viktig svært viktig tema for meg er hvordan vi viser solidaritet med resten av verden, og deler med de aller fattigste. Dette er jo et kjernepunkt i forhold til om vi er oss selv nok eller om vi evner å se lenger enn bensinprisen;
Hva med respekten for liv? Ønsker vi å gå mot en større grad av sorteringssamfunn eller ønsker vi å verne om livet slik det er?
Livet er ikke svart / hvitt og politikken er ikke rød / blå. Politikken er ikke bare borgelig eller sosialistisk. Vi må evne å se at skillelinjene er veldig ulike etter hvilke saker vi setter øverst. Derfor vil jeg ha meg frabedt politikere og andre meningsbærere som snakker på vegne av "vanvittig mange", "folk flest" eller aller verst "alle". Derfor er jeg glad for at den borgelige Sponheim sier klart i fra at han må holde seg for nesen når han nærmer seg den borgelige Sandbergs integreringspolitikk.

All fornuft og alle elever igjen samlet i KLASSEN? Og Aftenbladet?

Aftenbladet jubler på lederplass i dag over at KLASSEN er tilbake i norsk skole. Det vil si at den er tilbake i forskriften til opplæringsloven. Aftenbladets redaktører mener at dette vil være et vesentlig bidra til å få norsk skole på "rett kjøl". Dem om det. Men har egentlig norsk skole hatt en slagside på dette feltet? Har KLASSEN faktisk vært borte noen gang? Har norske skolebarn de siste årene vinglet gjennom skoleåret uten noen form for struktur og gruppetilhørlighet? Nei. KLASSEN har aldri vært borte fra skolen. Den har levd i beste velgående selv om begrepet i noen år var erstattet med begrepet GRUPPE. Avisen kan sikkert finne noen obskure forsøk hvor det har vært et frislipp i perioder, men det store og alt overveiende bildet er at den gjennomgående strukturen er 1 fag - 1 klasse - 1 klasserom - 1 lærer. Og du skal lete lenge etter lærere eller skoleledere som ønsker å fjerne dette totalt. Det mange derimot er at denne stive strukturen løses opp i kantene, slik at det gir rom for variasjon. Rom for individuell tilpassning. Rom for ulike læringsløp.
At Aftenbladet har et konservativt og tilbakeskuende syn på skoleutvikling er selvfølgelig deres fulle rett. Det som ikke er greit er at de nok engang later som om virkeligheten er en helt annen enn den det faktisk er. Den som leser Aftenbladet kan få bildet av en skole uten struktur, hvor elevene er på frislipp med alskens nettsteder som eneste læringskilder. Men skolen er ikke slik. Hvis Aftenbladets redaktører ønsker å kalibrere virkelighetsbildet av skolen, så kan de starte med å tenke på hvordan de selv hadde det på skolen for 20, 30 eller 40 år siden. Skolen er faktisk bemerkelighetsvis lik den gang. Og langt nærmere virkeligheten enn det fantasibildet som tegnes.

Ny biskop og demokratiet i kirken

Erling Pettersen er utnevnt som biskop i Stavanger. Kulturminister Trond Giske brukte igjen sin rett til å ikke velge den kandidaten som hadde fått flest stemmer i den kirkelige avstemningen.

Det er få som tviler på at vi med Erling Pettersen får en veldig god biskop i Stavanger. Han er særdeles erfaren på flere plan; kirkelig ledelse, internasjonalt arbeid, prestetjeneste og også misjonstjeneste. Han er opptatt de helt sentrale ting i kirkens budskap og kirkens arbeid. Akkurat det samme kunne jeg ha sagt om Kjetil Aano. I forhold til fokus i sin kirkelige tekning, så er de nok ganske samstemte.

Ut i fra dette er det en helt grei utnevning Giske gjør. Men Giske hopper samtidig over det faktum at Aano fikk et klart større votum i alle deler av den kirkelige avstemning. Giske er i sin fulle rett, men vi står nå foran en demokratireform av kirken som får en ufortjent vanskelig start med denne utnevnelsen. Regjeringen satser 75 millioner kroner bare på valget til menighetsråd og bispedømmeråd dette året. Alle menigheter planlegger i tillegg en stor frivillig innsats for å gjøre dette valget så åpent og tilgjengelig som mulig. Dette for å få en størst mulig deltakelse. Da er det ikke lett å forklare at regjeringen slett ikke bryr seg om kirkens valg når det er tale om en så viktig sak som bispeutnevning. Giske ynder å si at kirkens skal få sitt selvstyre når den er moden for det - det vil vel si når demokratiet i større grad fungerer i kirken. I praksis dreier det seg om en større deltakelse. Han kunne ved denne korsveien ha gitt et betydelig bidrag selv til denne demokratiseringen ved å anerkjenne de demokratiske prosessene som faktisk har foregått i kirken denne våren, og som resulterte i et solid flertall for Aano.

Men Trond rår og vi ønsker Erling velkommen! (De er gjerne på fornavn i de sentrale organ).

Do.

Klimatrusselen er vår tids definitivt største trussel. Det er det store flertall av både forskere og menigmenn enige om. Noen vil fortsatt stille spørsmål ved dette, og det må de få lov til. Men i mens må vi komme igang med å minke denne trusselen. Og i det minste bør vi alle bruke et føre var prinsipp, og si at dette kan vi rett og slett ikke ta sjansen på å overlate til de neste generasjonene.

Og vi må hver enkelt, hver familie, hvert lokalmiljø, hver bedrift finne ut hva vi best kan gjøre for å skape endring. Samtidig må også lederskapet i Norge ta ansvar. Og vi som velgere må ta ansvar for å velge de rette "menn i dress" - de som er villige til å kjempe for en endring.

Vi kan sitte å kose med motforestillingene eller vi kan...

From Axis of Evils to Brothers in arms

Obamas tale fra Kairo var som vanlig både velformulert og velkomponert. Det kan kanskje bikke over mot naivt noen ganger, og det er ikke særlig konkret. Men dette skygger ikke for at dette er en svært markert endring i holdning og tone fra USA sett i forhold til de toner vi har hørt de siste åtte årene. Som han selv sier så endrer ikke denne talen noe særlig, men Obama-administrasjonen bruker enhver anledning til å trekke opp en forsonende holdning til resten av verden. Det er veldig bra. Og kontrasten til Bush jrs tale i 2002 hvor han maler ondskapens akse på veggen er jo enorm.

Ut i skogen - opp i trærne!

Senter for adferdsforskning (SAF) ved Universitetet i Stavanger har forsket på om særlig urolige elever har negativ innvirkning på medelevers skoleprestasjoner. Deres undersøkelse viser at det ikke er tilfelle.

Det er et voldsomt fokus i norsk skole og norsk skoledebatt på alle "negative elementer". Det er fokus på de som er urolige, de som som ikke er der de første ti minuttene av timene og de som ikke er i timen i det hele tatt. Det er på tide vi fokuserer mer på det positive - hva motiverer elevene til å være der både de første ti minuttene og resten av timen? Hvordan kan vi skape læring hos de som ikke er skapt til å sitte stille?

Vi snakker mye om arbeidsro, og urolige elever og om forstyrrende elementer. En grunn til dette er at det alt vesentlige av opplæring er basert på at elevene sitter i ro ved sin pult og leser i sin bok, hører på læreren eller ser på lærerens powerpoint presentasjon. Det er basert på at læring skjer analytisk, visuelt og auditivt. Veldig lite av opplæring har som utgangspunkt i å møte de elevene som har et annet behov. F.eks de med en praktisk og taktil tilnærming - de som må ta på, kjenne, prøve ut, erfare gjennom praksis - før de kan forstå og før det kan skapes læring. Det er ikke interessant hva læreren lærer bort. Det som er interessant er den læring som skjer hos eleven. Og da må tilnærmingen og motivasjonsfaktorene være varierte og ulike.

Men en hovedutfordring i forhold til å skape endring på dette er at lærerne i stor grad legger opp opplæringen slik de husker de selv lykkes. Og et overveldende flertall av norske lærere er i den gruppen som lykkes som elever i et skolesystem basert på lærerens tale og bokens ord. Dermed er dette nærmest en spiral, som vi stadig må forsøke å bryte oss ut av. Selvfølgelig klarer veldig mange det. Og de gjør en fantastisk innsats for å tilpasse og variere opplæringen. Men det skjuler ikke det overordnede inntrykket at det norske skolesystemet igjen og igjen skaper uroelementer og skoletapere av flotte barn og ungdom som bare har behov for gjøre litt mer og høre litt mindre.

Undersøkelsen til SAF gir iallefall et lite bidrag til at vi kan dempe oss når vi prøver å legge skylden for dårlige resultater på "uroelementene".

Ja til livshjelp!

Debatten etter Fremskrittspartiets vedtak om aktiv dødshjelp med den noe hjelpeløse og forvirrende begrunnelsen til partilederen, har vært kraftig. Og for en stor del har debatten pekt på at partiet her tråkker over en grense vi som mennesker ikke bør overstige. Og det er FrP som med rette har måttet svare for seg. Det som nå stadig blir mer påtagelig er den øredøvende tausheten fra de rødgrønne. At Arbeiderpartiet ikke er de som setter grensestolpene i slike verdispørsmål, er ikke overraskenede. Det som er mer overraskende er stillheten fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell, sier på sin egen blogg 24. mai at det problematiske sider av vedtaket, men at "problemstillinga burde i det minste invitere til refleksjon".
Etter det har det vært helt stille.

I dagens Vårt Land tar Olav Ballo, stortingsrepr. SV, et kraftigt oppgjør med verdiutglidningen i regjeringen. Han spør om SV fullstendig har mistet ankerfestet i verdispørsmål. Dette var tidligere et område av politikken hvor SV stod tydelig og klart frem.
– Det kan reisast debatt og tvil om alle verdispørsmål. Det finst ikkje fast grunn lenger, sukkar Ballo.

Hvorfor tør ikke sv-ledelsen stå frem og forsvare livet og retten til liv? Og hvor er Senterpartiet? Dette er ikke et spørsmål for uklare og dulgte standpunkter.

Det er ikke slik at det stadig blir mer smertefullt å bli gammel eller alvorlig syk. Tvert imot. Legevitenskapen har kommet svært langt i forhold til smertelindring for de med store smerter - også i en livsavsluttende fase. Ved å legalisere og lovfeste retten til dødshjelp legger samfunnet et forventningspress på de alvorlig syke, de eldste og de døende. Man skaper en forståelse av at disse tilfellene er en samfunnsbyrde hvor normen vil være en aktiv inngripen for å avslutte livet. En lovhjemmel for aktiv dødshjelp er i seg selv dramatisk grenseoverskridende, og den vil være med å sette en standard for hva som er akseptabelt og hva som er forventet i samfunnet. En slik utvikling i forhold til hva som blir normen i samfunnet etter en lovendring/legalisering har vært veldig tydelig i den andre enden av livet. Mange vordende foreldre opplever nå at det tas som en selvfølge fra helseapparatet at man vil ha så tidlige og så selektive undersøkelser av fosteret som mulig - for på den måten å kunne velge bort eventuelle avvik fra normalen.

Syke og gamle trenger aktiv livshjelp ikke det motsatte. Og vi bør forvente at også de rødgrønne går ut og tar et slikt aktivt livsvalg.

Med medbragt cupbombe

Gratulerer til Ullensaker / Kisa Idrettslag som sørget for å slå ut Guttane i cupen. Trist for oss - høydepunkt for dem. Slik må vi også regne med at det går når vi har med oss medbrakt cupbombe i form av vi verken stiller med 100% topplag eller 100% innstilling. Sandefjord Fotball har aldri vært et lag som kan surfe inn seierne.

Rensligere med et substitutt?

Helsedirektoratet har sendt ut på høring nye retningslinjer for Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) for rusavhengige. Forslaget til nye retningslinjer vil gjøre LAR lettere tilgjengelig, og det vil ikke lenger være noen nedre aldersgrense for en slik behandling. Dette er et tema jeg også har tatt opp tidligere i denne bloggen; Hvem tør være opptatt av taperne? Ruspolitikken preges nå av et overfokus på medikamentell behandling. Strategiene for hvordan de rusavhengige faktisk skal bli fri fra avhengigheten er nesten borte i debatten. For hva er egentlig LAR? Jo, det enkelt sagt ikke å prøve å kutte avhengigheten, men å få rusavhengigheten inn i ordnede former. I stedet for at rusmisbrukerne må begå kriminialitet for å få tak i illegale rusmidler, får rusmisbrukerne legale rusmidler i ordnede former fra helsetjenesten. Dette er substitutter. Det er en substitusjonsbehandling. Avhengigheten er der fortsatt. Og endel av de stoffene vi gir dem, kan også være like nevrologisk skadelig som de illegale stoffene. Stoffer som metadon og subutex etc. I tillegg vet vi svært lite om langtidsvirkningen av disse stoffene. Men samfunnet har iallefall ryddet opp i et ordensproblem. Og selvfølgelig vil nok mange av rusmisbrukerne oppleve det som mer verdig å få disse legemidlene enn å leve med den kriminalitet de tidligere gjorde.

Men utgangspunktet for den legemiddelassisterte rehabiliteringen var nettopp at det skulle være en rehabilitering assisert av legemidler. Men rehabiliteringen synes å kommet mer og mer i bakgrunnen, og det er legemidlene som er hele svaret. Jeg etterspør apparatet rundt. Hvor er behandlingsapparatet? Hvor er terapautene? Hvor er nettverksbyggingen? Hvor er botilbudene? Hvor er arbeidstreningen? De er iallefall borte fra debatten. Venstre etterlyste 26. mai bedre hjelp til de rusavhengige. Og her er det mange gode ord. Men allerede i oppsummeringen så er det substitusjonsbehandlingen som har fokus. Dagen etter, 27. mai, så innkasserer Venstre ovenstående oppmykning og tilgjengliggjøring av LAR som en seier for Venstres ruspolitikk.

Jeg synes det er trist at så få tør å holde fanen høyt for et bredt og godt tilbud for å få de rusavhengige ut av avhengigheten og inn i varige og verdige livsformer. Og kanskje må vi om endel år se tilbake på dette som et trist og uverdig kapittel i rusomsorgen. For det er omsorg det er snakk om - ikke kriminalitetsforebygging og ordensmakt.

De viktige livsvalgene

I Danmark er antallet barn født med Downs syndrom redusert dramatisk de siste årene. Faktisk er Downs syndrom i ferd med å bli helt borte i Danmark. Dette mener mange nå skyldes at alle gravide nå tilbys ultralyddiagnostikk allerede i 12 uke. Det gjør det enklere å sortere ut det som ikke er ønskelig. I debatten i Danmark om denne tidlige ultralyden var også samfunnsøkonomiske argument langt fremme. "Sorteringssamfunnet" har vært holdt frem som et dystert fremtidsbilde i debatten her hjemme. Det er kanskje også et skremselsbilde, men at det faktisk skjer en viss grad av sortering er det jo ingen tvil om. Og på et visst nivå så oppfordrer også samfunnet til denne sorteringen. Gravide kvinner i "risikosonen" blir sett på med undrende øyne hvis de ikke ønsker å ta i mot tilbudet om tidlig ultralyd. De ønsker ikke å stå overfor et det mange vordende foreldre ser som et umulig valg, men som da storsamfunnet i stadig større grad ser på som et selvfølgelig valg.

Jeg spør meg hva dette er starten på? De diagnostiske mulighetene er ennå ikke utnyttet maksimalt. Og den diagnostiske utviklingen er kanskje bare i startgropen. Hvilke valg vil morgendagens mødre og fedre stå overfor? Antall mulige valg og kompleksiteten i valgene vil helt sikkert øke dramatisk i årene fremover. Da blir ikke det medisinske det viktigste, men hvilke verdier vi legger til grunn. Hvilke valg vil vi stilles ovenfor? Hvilke valg vil vi ikke ta? Vil vi ha et samfunn som går i retning av det rene og perfekte - uten avvik fra normalen? Eller ønsker vi å ta imot livet slik det er - med alle avbøyninger og iboende risikoer?

Fremskrittspartiet som i det siste har fokusert mer på dødshjelp enn livshjelp mot livets ende, ønsker nå også å legge til rette for de medisinske valgene for norske kvinner. De ønsker å utvide tilbudet om ultralyd i 12 uke også her i Norge. Jeg tror det er feil ende å begynne i. Vi må i allefall først våge å ta de viktige verdivalgene - livsvalgene - som må ligge i bunnen før vi blir stilt overfor slike umulige medisinske valg. I innlegget om aktiv dødshjelp oppfordret jeg til fortsatt alenegang for Fremskrittspartiet. Her vil jeg i tillegg oppfordre til utfordring. FrP-politikere og FrP-sympatisører bør utfordres på verdigrunnlaget. De bør utfordres på hvilke livsvalg de ønsker skal prege det norske samfunnet.

Vårt Land har hatt et god artikkelserie om dette den siste uken.

Alenegang i feil retning

«Frihet til å bestemme eget liv, betyr også at man bør sikres retten til å en verdig avslutning av livet. Fremskrittspartiet vil derfor i noen situasjoner tillate aktiv dødshjelp regulert av et strengt lovverk».
Vedtak på Fremskrittspartiets landsmøte.

Fremskrittspartiet viser nok en gang at de tar et langt skritt frem i fullstendig gal retning. Det bekrefter partiets alenegang - en alenegang som bør få fortsette også etter høstens valg. Ved å åpne opp for aktiv dødshjelp tråkker man over en grense vi som mennesker ikke bør tråkke over. Ja, det er mange vanskelige avgjørelser som tas allerede i dag. Ikke minst i forhold til hvor lenge man skal opprettholde en behandling av svært syke og døende pasienter. Og kanskje opprettholder man behandlingen for lenge også i endel tilfeller. Men derfra til å si at legene aktivt skal gå inn og avslutte et liv, er å gi legene en autoritet de ikke er i nærheten av å ha. Fremskrittspartiet understreker at dette skal være regulert strengt. Ja, selvfølgelig. Men det gjør ikke saken bedre. Med en slik tilnærming åpner man opp for så mange tvilstilfeller og vurderinger som vil være umulig å håndtere. Og det vil være en umulig grense å sette - hvem som skal gis aktiv dødshjelp og hvem som ikke skal gis det. Den eneste naturlige grensen er å si et klart og tydelig nei til aktiv dødshjelp.

Dette var et forslag fra FpU, men det ble vedtatt med aktiv støtte fra partiledelsen. Et slikt vedtak setter FrP enda mer på sidelinjen i norsk politikk. Ja, de har en stor oppslutning som parti, men jeg tror avstanden til resten av velgerne - om det blir 70% eller 80% - nå blir enda større. FrP er ikke lenger å stole på i viktige verdivalg. Dette understreker enda sterkere at det ikke er slik at en stemme for et av de borgelig partiene er en støtte til FrP i regjering. Snarere tvert i mot bygger dette opp under det Venstre og KrF har gjort - avvise ethvert regjeringssamarbeid med FrP. Miljø, bioteknologi, fordeling, skatt, bistand og nå dette verdivalget - er alle helt sentrale områder som bør sørge for at FrP fortsetter på siden av de politiske posisjonene i Norge.

På tide å fokusere ut av katastrofetåken

Hans Rosling illustrerer endel fakta knyttet til svineinflueansen som har herjet i media og hos helsemyndighetene denne våren. Kanskje på tide å justere fokus igjen?

Dagens anbefaling

NRKs Bakrommet med Jo Nesbø hadde tirsdag en fyldig og god dekning av topplaget Sandefjord Fotball. Se programmet her.

Elbil - realisme, optimisme og vilje

Mitsubishi MiEV som lanseres denne våren.


Regjeringen vil at 10% av den norske bilparken skal være elektrifisert innen 2020. Samferdselsdepartementet har nedsatt en ressursgruppe som har jobbet med elektrifisering av bilparken. De har nå kommet med denne ambisjonen og forslag til en rekke tiltak for å kunne oppnå dette. Blant annet ser de på infrastruken knyttet til elbiler, og ikke minst så fokuserer de på mulige økonomiske virkemidler for å få flere til å gå over til elbiler. Det er flott at det nå virkelig tas tak i denne utfordringen. Skal vi nå våre miljømålsettinger, så må det kraftfulle virkemidler til i forhold til bilbruken vår. Bilbransjeforbundet tror selvfølgelig ikke 10% er en realistisk målsetting.

En som tror dette er mulig er klimaprofessor Gunnar Eskeland. Han tror at halvparten av oss kjører rundt i elbil eller hybridbil innen 2020. I forbindelse med World Electric Vehicle Symposium i Stavanger så sier Eskeland til Stavanger Aftenblad at Norge har 2 år på seg til å legge om avgiftspolitikken og legge til rette for et massivt inntog av elbiler og plug-in hybridbiler. Hvis ikke kan Norge komme bakpå fordi etterspørselen i resten av verden er i ferd med å ta av. Det er spennende å se hvordan et samlet politisk press i mange land, nå er i ferd med å sette fart i bilutviklerne. Utviklingen av disse bilene har gått fryktelig tregt de siste tiårene. Grunnen er åpenbart at bilfabrikantene ikke har hatt tilstrekkelig press på forskning og utvikling i miljøvennlig retning. Dette har radiklat endret seg nå. Og nå er også USAs bilindustri i ferd med å snu. Jeg tror utviklingen vil gå langt raskere enn det norsk bilbransje tror. Trolig er det også snakk om et være eller ikke være for flere av de store bilfabrikantene. Med en vilje til å snu, så er en rask teknologiutvikling mulig. Her er det snakk om en realistisk optimisme.

En som mange nå låner øre til i forhold til utfordringene med en massiv introduksjon av elbiler er Shai Agassi i Better Place. Agassi var som sjef i SAP en av de virkelig unge og store innen softwarebransjen inntil han for fullt kastet seg inn i denne miljøkampen. Har du et kvarter, så kan du her se hvorfor han mener det er realistisk med en full omlegging til elbiler i stor skala;

Om fikenblad og politisk amatørskap

Fikentre

Dette har etterhvert blitt regjeringens livssyklus når det gjelder norsk næringspolitikk;
1. Lurt trill rundt.
2. Høyt oppe.
3. Sint og indignert.
4. Uavhengig granskingsutvalg.
5. Full retrett.
6. Sørge for at det aldri skjer igjen.

Men vi vet jo at det skjer igjen. Og igjen. Så lenge man på verste amatørvis tror man kan gå i kompaniskap med landets råeste kapitalister med kardemommeloven som avtale. For Sylvia Brustad er det ekstra pinlig. Hun kom inn på andre stadiet; "Høyt oppe". Første stadie, "Lurt trill rundt", tok daværende næringsminister Dag Terje Andersen seg av. Nå forsøker Brustad å gjemme seg bak det mye omtalte fikenbladet, som viser seg å være en rapport bestilt av og utført av Røkkes rådgivere. Denne UBS-rapporten har regjeringen bare fått lest konklusjonen av - ikke hvordan de er kommet frem til denne. Rapporten tar også for seg bare 3 av de 5 selskapsovertakelsene.

Regjeringen velger å overse den uavhengige rapporten fra Pareto som konkluderer med at prisen for selskapene er omlag 500 millioner kroner for høy, og at noen av overtakelsene er forretningsmessige tvilsomme for Aker Solutions. I utgangspunktet krevde regjeringen handlene annulert. Så skulle de opp på genereralforsamling for realitetsbehandling. Nå er det nok for Stoltenbergs at avtalene tas opp på generalforsamling med lovnad om at alt blir slik Røkke ønsker! Det skal noe til å si det sterkere at du har inngått en elendig avtale! Knapt nok et fikenblad å snakke om. Aksjonæravtalen som ble inngått med brask og bram av næringsminister og regjering er rett og slett null verdt. Hvorfor i all verden var det ikke noen alarmklokker som ringte allerede da?

Det bør iallefall ringe noen klokker hos oss andre. Det hjelper lite å snakke om utjevning og lavtlønte når man gir slike gavepakker til folk som allerede har til salt til grøten i privatjetflyet sitt. Hvis verktøykassa er tom eller man ikke evner å bruke de verktøyene som finnes der, så bør man kanskje overlate verkstedet til andre.

Et spørsmål om prioritering?

Isbreene smelter og Bangladesh oversvømmes. Altfor mange dør av malaraia og andre lett utryddbare sykdommer. Barn får ikke skolegang. Listen kan synes uendelig. Copenhagen Consensus har siden 2004 jobbet med prioritering av de virkelig store utfordringene i verden. Vi vil jo gjerne løse alt, men kan ikke det. Hva bør vi da bruke pengene på? Er det best å løse klimakrisen eller bør vi satse på rent vann til alle? Og hva med utrydding av malaria eller konfliktløsing? Deres poeng er at verden ikke kan (eller vil) løse alle problemer. Og da bør vi vite hva vi velger. Med hjelp fra toppøkonomer setter de opp en prioriteringsliste basert på en ren kost-nytte analyse.

I videoen kan dere se den litt overraskende listen som kom ut av Copenhagen Consensus 2008.

Her kan du også se en presentasjon fra 2005, hvor Bjørn Lomborg (leder for CC) forklarer tanken bak prioriteringene.

Det er en utfordrende tanke at verdens manglende prioriteringer av løsninger på disse store problemene - kan gå utover mange av de som lider i dag. Og ikke minst så er dette tankevekkende i forhold til hvor lite som skal til for å løse livsviktige problemer for millioner av mennesker nå.

Prioriterer vi rett? Du kan jo forsøke å prioritere selv?

GRATULERER!

Det er en god kveld for en sandefjording i Stavanger. Gratulerer til guttane med 3-1 over Viking! Etter en litt tannløs første omgang snudde Sandefjord alt i andre. Imponerende å snu kampen så totalt. Og ja, ballen var nok inne i Sandefjords mål sammen med Bugge, men den var tre ganger inne på andre siden. En kjempestart på årets tippeliga. Og ikke minst; - Gratulerer til trener Patrick Walker. Det er snart et år siden han kom, og guttane har kun tapt to kamper siden. (Foto Sandefjords Blad)

Stas på statsråden

Nå skal jeg skryte av en SV-statsråd. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er nemlig en av få topp-politikere som virkelig har tatt i bruk nye digitale verktøy i kommunikasjonen med omverdenen. Han har en flott blogg som både har et personlig preg, men som brukes aktivt for å kommunisere det ministeren er opptatt av. Og i motsetning til de fleste andre politikere som "er på nett" bruker han det ikke bare til å spre sitt budskap, men også for å få innspill og tilbakemeldinger. Han kan legge ut tanker og idéer før de er fastspikret i en stortingsmelding etc. Han viser frem mye av det spennende utviklingsarbeidet som skjer i skolen gjennom blant annet skolebloggene. I tillegg er han aktiv Twitterbruker. Det er flott når en statsråd kan legge ut en slik melding; "I dag skal jeg ha et innlegg på konferansen under GoOpen. Er det noe dere synes jeg burde fokusere på?".

Vi trenger flere politikere og samfunnstopper forøvrig som virkelig tar de nye sosiale mediene i bruk. Da må de jage vekk informasjonsrådgiverne fra tastaturet og eie dette selv. Det kan gi dem tilgang på direkte tilbakemeldinger de ikke kan forvente å få hverken i Stortingsrestauranten eller på partilandsmøtet.

Onsdag 6. mai prøver Solhjell seg med en åpen digital spørretime på nettet. Flott!

Folkehelseinstituttet beroliger; - Folk vil dø her også!

Etter at vi må konstatere at vi ennå ikke har fått noen tilfeller av svineinflueansa i Norge, så ser Folkehelseinstituttet seg nødt til å gå ut å berolige (i) VG Nett: -- Folk vil dø også i Norge.

I disse dystre avistider og altfor gode tider for folkehelsen, så er det godt å se at VGs deskjournalister og pandemibyråkratene har funnet en felles sak i forvisningen om at katastrofen ennå ikke behøver avskrives.
VG Nett bidrar også til folkeopplysningen med en flott illustrasjon om hvordan svineinfluensaen smitter. Så da gjelder det bare å holde seg unna nysene svin (firbente) og mennesker som har pleiet nærkontakt med nysende svin.

"Æ vil færra te Mexico"

Avisene kan boltre seg i svære krigsoverskrifter igjen. Dagbladet har kledd nettutgaven i svart (og det har ingenting med opplagstall å gjøre). "13000 normenn kan dø!" gjør seg visst bedre mot svart bakgrunn. Helsedirektøren og helseministeren har også gitt mediene skrekkscenarioene de trengte, da de presenterte de obskure fantasitallene. 13000 nordmenn kan dø. Over 1000000 kan bli syke. Tallene var visstnok mer eller mindre ganget opp fra spanskesyken. En skulle tro at helsetoppene hadde noe større tro på dagens helsevesen.

Så langt jeg har klart å se gjennom krisetåka så er det nå bekreftet at 8 personer er døde av svineinfluensa i Mexico City. Det kan være noen flere. I denne byen bor det omlag 20 millioner mennesker. I USA har man mistanke om omlag 90 tilfeller av sykdommen. I Europa snakker om et dusin bekreftede tilfeller. De fleste av dem har vært i kontakt med Mexico og de er allerede på bedringens vei. Hvert år dør det trolig omlag 1000 nordmenn på grunn av influensa.

I dag har helsedirektøren rygget tilbake til å si at 40% av arbeidsstokken kan bli hjemme fra jobb på grunn av svineinfluensaen. Dels fordi de er syke selv, dels fordi de må stelle syke i familien. Han mener samfunnet må lage kriseplaner for et slikt scenario. Det er sikkert fornuftig. Det er da verdt å minne om at det i siste kvartal i fjor var 115000 nordmenn, 7%, som daglig var borte fra arbeidet på grunn av sykefravær. Dette er et gjennomsnittstall og vi vet jo at dette topper seg kraftig ved eksempelvis en ordinær influensaepedemi. Helsedirektøren sier også at vi i verste fall kan få et 3-doblet antall døde på grunn av svineinfluensaen sammenliknet med en vanlig influensaepedemi. De fleste av de 3000 vil være syke og eldre med et nedsatt immunforsvar.

Jeg har verken fagkunnskaper eller krystallkule til å avgjøre om dette er en kommende pandemi eller ikke. Selvfølgelig er det alvorlig nå WHO setter det alarmnivået de gjør. Men det må allikvel være mulig å beholde en viss edruelighet i situasjonen. Det må også være rett å spørre om det er helsemyndighetenes oppgave å gå så høyt ut før man har noe mer grunnlag for uttalelsene. Det kan ihvertfall skape et troverdighetsproblem som vil være veldig alvorlig den dagen vi eventuelt skulle stå overfor en virkelig krisesituasjon. Og her nytter det ikke å skylde på media. Her har helsedirektøren og helseministeren gitt kristetørste journalister det de trengte.

"EUs Økonomiske Støtteforening"

Alabania har søkt. Montenegro har søkt. Island kommer til å søke. Norge vil ikke, men betaler som om vi hadde gullmedlemskap. Ingen andre land bidrar mer økonomisk til EU per innbygger enn Norge. Og få land implementerer EUs lover og regelverk med større hurtighet og presisjon enn Norge. Og idag er svineinfluensa-statsråd Bjarne Håkon Hansen indignert for de han ikke får være med på møtet i unionen. Men medlem - nei det kommer ikke på tale. I allefall ikke før Tyrkia.

Det er ille at vi velger proteksjonismen og egoismen og plasserer landet vårt slik på utsiden. Og med det selskapet vi står igjen sammen med, så begynner det å bli pinlig. Og etterhvert med Island med, så kan denne utenforgangen bli veldig problematisk for eksempelvis fiskerinæringen.

Men så lenge vi betaler vårt gullmedlemskap i støtteforeningen, så er kanskje resten av Europa like glad? Eller har vi et ønsket bidrag? Carl Bildt funderer over dette i bloggen sin i Tromsøsola.

En av landets viktigste røster er borte

Steinar Lem døde natt til 29. april. Med det har vi mistet en av landets viktigste røster. Han var en svært få som talte de etablertes sannhet om stadig økonomisk vekst midt i mot. Han talte hele tiden miljøets sak og de fattige i verden sin sak. Han pirket borti den ekstreme urettferdigheten vi på solskinnsiden er en del av. Alle politiske partier av en viss vesentlighet har kontinuerlig økonomisk vekst som et mål for samfunnet vårt. Steinar Lem gav oss ikke fred for at dette målet har enormt mange tapere i verden. Vi skal nok dessverre vente en stund til vi får en ny slik røst i Norge.

Vårt liv på bølgetoppen blir litt mer uimotsagt etter dette.

Guttane!

Takk for en flott 3-poenger borte mot Lyn. Visstnok ingen kamp for historien, men guttane holder unna og drar seieren i land. Det er en viktig egenskap. Martin Jensen slår nok engang et avgjørende frispark. Den silkefoten må tas godt vare på. Sandefjord er oppe på 6. plass med 9 poeng. Foran Viking, Fredrikstad og en bråte andre!

Har du mistet oversikten?

Newstimeline fra GoogleLabs ser ut til å være en veldig nyttig og artig sak for å få oversikt over det internasjonale nyhetsbildet. Kanskje et noe begrenset utvalg aviser og magasiner, men ok allikevel.

Guttane har blitt gavmilde

Nok en gang måtte SF-guttane nøye seg med 1 poeng. Det er tredje 1-1 resultat på rad. Det er synd at de med unødvendige feil skal gi bort seieren i denne kampen mot Bodø Glimt. Nå gav de det bort med kort - mot Fredrikstad gav vi de røde et pent innpakket straffespark. Slikt må lukes bort. Det som også må lukes vekk er vanvittige tverrsoverpasninger og håpløse klareringer i forsvaret.

På den annen side; Guttane har bare tapt én kamp hittil. De har vist at de kan varte opp med direkte og morsom angrepsfotball. Det gir håp for mange morsomme stunder utover i sesongen. Og så lenge alle fortsetter å slå alle (bortsett fra Molde, som bare SF har hamlet opp med), så er alle muligheter åpne!

Flatt forsvar?

At Stoltenberg trekker inn Marit Breivik må bety at vi kan forvente oss en valgkamp med et flatt og kompakt forsvar og få overraskelser. Mange angrep blir det allikevel, men også endel overtramp og skudd over mål.

De andre må forsøke finne åpningene i forsvarsmuren. Akkurat nå ser det ut til at det kan bli noen tellefeil i det rødgrønne forsvaret. De rødgrønne sliter også med strekkskader allerede tidlig i kampen.

Nervepirrende blir det ihvertfall helt til slutt. Så må vi vente å se om det er de rødgrønne jentene som kan hyle og klemme på Jens, eller om det er de andre som kan strekke hendene i været - for så å starte krangelen om hvem som scoret det avgjørende målet.

Hvem tør være opptatt av taperne?

Foto: Sindre Sørhus

Mange er opptatt av valgets vinnere og tapere, og tenker da på ellers velfødde partier og partipamper av ulikt format som mister og vinner taburetter. De virkelig taperne i det norske samfunnet er det imidlertid få som tør å menge seg med. Ikke før valget - og ikke etterpå heller.
Filip Rygg, kandidat for Krf i Hordaland, gjør et prisverdig forsøk på å løfte frem de rusavhengige i valgkampen. I sin første YouTube valgkampfilm er det behandling av rusavhengige som er temaet. Det er flott! Jeg håper at han tør å fronte dette også når kampen om taburetten strammer seg til over sommeren. Samtidig vet vi hva Krf mener om dette. Men hva med de andre partiene?

De siste 10 årene har de rusavhengige blitt holdt nederst på samfunnets stige - og det med en overbevisende kraft fra det etablerte samfunnet. Også i det lille som er av rusdebatt, opplever jeg at de blir fratatt sin verdighet. Det vi har hatt av politsk diskurs om de rusavhengiges vilkår har gått på;
- når og hvem som kan få metadon?
- når og hvem som skal få annen medikamentell behandling?
- skal vi ha sprøyterom eller ikke?
- skal vi dele ut gratis heroin?
Og i tillegg har vi noen liberalister som av teoretisk interesse (og av egeninteresse?)vil legalisere hasj.

.
Photomovie: Sindre Sørhus

Denne debatten kan i bunn og grunn oppfattes som en debatt om hvordan vi mest kostnadseffektivt kan skape et RENT OG RYDDIG SAMFUNN - ikke om de rusavhengiges levekår og livsverd.

Spør vi oss egentlig om hvordan vi kan rydde av veien slitne heroinister med knekk i knærne og en sprøyte i armen i et portrom? Nei, det er ikke mye verdighet igjen i det portrommet, men har vi virkelig tatt på alvor disse menneskenes livsverd ved å geleide dem inn på et sterilt sprøyterom, eller sørget for at de drikker sitt beger med metadon under oppsyn?

Ja, vi må ha kunne ha to tanker i hodet samtidig. MEN HVOR ER DEN ANDRE TANKEN?
Hvor er debatten om behandling av de rusavhengige bort fra avhengigheten? Har psykologen tapt anbudet mot subutexen? Hvor er debatten om ettervern og nettverksstøtte? Om et verdig botilbud? Om et arbeidstreningstilbudet?

De politkerne som i et valgår - med en fristende stortingsplass på spill - tør å ta opp kampen for de gode langtids behandlingstilbudene, for dyre men gode psykologtimer, for trygge botilbud og anbudsfrie arbeidstreningsplasser - de skal i allefall vinne min fulle respekt. Vi trenger kort sagt politikere som ikke bare regner samfunnsnytte, men som tør å kjempe for de rusavhengiges livsverd og livsvilkår.

Er journalistikken begravd i papiret?

Professor Kjell A. Eliassen fra Handelshøyskolen BI, hadde nylig et foredrag i Stavanger. Og nok en gang klarte han å provosere sitt publikum med å si at håpet om å kunne følge med i den digitale utviklingen allerede er borte for de over 40 år. Det er de under 40 vi må sette vår lit til, og da spesielt de som ennå er i tenårene. Publikum, som denne gang bestod av lærere, hadde all mulig potensiale til å føle seg provosert av professoren - og mange ble det. For vi må jo ikke tøylesløst hive oss på karusellen. Vi må holde igjen. Vi må holde ved de gamle sannheter og verdier.

I Dagbladet (papiravisen) gjør Gudleiv Forr et godt stykke arbeid for å bekrefte professorens påstand. Forr er med rette alvorlig bekymret for papiravisens fremtid. Og han mener vi ikke vet hva vi gjør når vi nå pakker sammen papiret og bretter opp laptopen. Avisen har representert den daglige dose redigerte samfunnsopplysning;
Men jeg vil advare mot den likegyldighet som mange later til å føle overfor valget mellom avis og nett. For det er ikke det samme. Det er noe langt mer uforpliktende over lesernes forhold til en nettavis enn i forholdet til en papiravis. Nettet har ingen identitet på samme måte som den redigerte totalpakke i papir. Nettet er jo uten begynnelse og slutt.
Jeg har ennå til gode å høre noen spørre: Hva sto på nettet i dag?

Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, så tror jeg Forr har mer rett enn han selv våger å tro i forhold til den kommende "papirdøden", men jeg tror han bommer kraftig når han i en nostalgisk os sauser dette sammen med døden for kvaltitetsjournalistikken. Den gode og den gravende journalistikken er ikke avhengig av trykksverten. Den er kun avhengig av at noen er villige til å betale for den. Den kan ha svært gode vilkår i nettes deltakende og multimediale verden. Derfor er det på tide at mediehusene tilpasser seg den virkelighet som nå er her, og som ligger foran oss. Dagens 15-åringer kommer ikke til å sitte med papiravisa. Da må ikke gamle nostalgikere prøve å lære disse til å brette denne samlingen med papir. Da burde heller gamle gode garvede journalister som Forr lære 15-åringene å prioritere skikkelig god og undersøkende journalistikk der hvor de søker informasjon - på nettet. Og ikke minst burde seniorer som Forr kjempe for journalistressursene settes inn mot de digitale mediene. Slik det er så satser mediehusene på at nettet skal være det kjappe og kortfattede. Det løpende. Mens papiret skal representere de store sammenhengene, fortellingene, tankerekkene. Det er hyggelig for mine gamle avislesende foreldre, men fryktelig synd i forhold til deres nettavhengige barnebarn. Jürgen Habermas vil ha statlige redningspakker til avisene. Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad vil ha statslønn til journalistene. Det siste er nå med alle sine betenkeligheter, langt mer fremtidsrettet enn det første.

Det redigerte, opplysende og avsluttende har kanskje vært avisens styrke, men nå er det også dens svakhet. Så får vi finne andre løsninger for tapet av dens styrker. Mine omtalte gamle foreldre har verken pc eller noen brede bånd, men godt med tv-kanaler, aviser og tidsskrifter (les: misjonsblader). Etter noen dagers trivelig påskebesøk der er det veldig befriende igjen og kunne hente inn informasjon gjennom de kanaler jeg selv ønsker om det er blogger, twitter eller nettaviser. Men mine foreldres medievaner gjør iallefall at jeg fortsatt kan få med meg mors lammerull eller ripssyltetøy på den lange turen hjem igjen - godt innpakket i Sandefjords Blad.

Og når jeg nå ambisøst setter meg ned med Jonathan Littells De Velvillige på tusen samfulle sider, så er jeg glad den er i paperpack og ikke powerbook.

Går Stoltenberg barbent i mokkasinene?

At de rødgrønne kjøper noen meter med Bygdøystrand til overpris, kan vi både le av og leve med. Men at de dyrker samrøret med partikamerat Røkke så til de grader at de putter 4,5 milliarder kroner i lommene hans, taper 3,5 milliarder skattekroner på et år på den samme elendige investeringen, og nå kjøper milliardselskaper til overpris av kameraten - det kan vi ikke le av.

Jeg tror vi gjorde en feil når vi sendte Eva Joly til Island. Eller var det et bevisst valg. Å la henne pynte litt på bistandsfasaden vår var greit, men noe nærmere enn det... Kanskje noen kjente det begynte å klø. Er det noen med litt moral (også på tross av penger) som kan sørge for at vi får henne tilbake når hun har ryddet opp blant glitnir og geysir?

Arbeidssom rumener trenger rom

For en tid tilbake sendte en ansatt i en større Rogalandsvirksomhet ut en melding til hundrevis av ansatte på det interne nettet; - Flink rumener har ledig arbeidskapasitet. 150,- per time. Prisen kan reduseres hvis vedkommende kan bo i kjelleren e.l. Reaksjonene kom - først og fremst fordi det interne nettet ikke skulle brukes til slike private formål. "Annonsøren" beklaget seg - meldingen var ment kun for vedkommendes nærmeste kolleger(!)

Dette beskriver godt holdningene som også kommer frem i undersøkelsen fra Samarbeidsforum mot svart økonomi. Den viser at antallet som kjøper svart arbeid er nær fordoblet på 3 år fra 2006 til 2009! 23% sier at de har kjøpt svart arbeid. 37% sier de har kjøpt eller vurdert å kjøpe svart arbeid! Det er neppe dårligere økonomi som er årsaken til denne økningen. De fleste av oss har fått det langt romsligere i denne 3 års perioden. Statistikken viser også at det er de veletablerte med en viss overvekt i de høyest lønnede gruppene av befolkningen som i størst grad benytter svart arbeid.

Denne undersøkelsen kom ut for et par uker siden. Et lite oppslag i avisen og et halvminutt på tv er stort sett det som har kommet ut av det. Hvor feige kan egentlig politikerne bli overfor denne saken? Ikke én har gitt lyd fra seg. Ikke én har turt å følge opp denne saken politisk. Det er jo valgår. Og neste år er alt glemt.

Hele undersøkelsen.

Endelig en forståelig forklaring

Mange har forsøkt å forklare finanskrisen, men for oss dødelige er det ikke alltid like lett å forstå. Her er en forklaring - neppe fullkommen - men i allefall mulig å forstå.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.

The race between a Ford, Volvo and Toyota - er det umulige mulig for verdens fattige?

Den svenske professoren Hans Rosling, har forsket mye på helse i et globalt perspektiv. Etterhvert har han også sett mer på hvordan vi ser på utviklingslandene og deres muligheter for å komme seg ut av fattigdom. I tillegg har han utviklet noen fantastiske verktøy for å presentere statistikk. Her får du en kort forelesning du sjelden har sett maken til - verken i forhold til presentasjon eller innhold. Dypt seriøst - utrolig fengende!



Mer om Hans Rosling

Partier vi ikke liker å sammenlikne oss med

Sosialistisk Venstreparti har i helgen virkelig fått vist sitt sanne jeg. Nå er det ikke lenger nok for kunnskapsministeren, forskningsministeren, finansministeren og deres røde horde å legge hindringer i veien for nye privatskoler. Nei, nå skal alle vekk. Steinerskolen, Kristelig Gymnasium, Markbygda Montessoriskole, St. Sunniva. Alt skal vekk. De er jo ikke direkte underlagt Statsapparatet. De kan finne på å oppdra barna våre på en måte som ikke er i tråd med Kunnskapsdepartementets direktiver. Så langt ensrettingen. Så langt for toleransen.

I samme gate ønsker Sosialistisk Venstreparti å frata statstøtten til trossamfunn som ikke mener det samme som Sosialistisk Venstreparti om blant annet homofili. Og denne forsamlingen snakker om diskriminering og intoleranse. For å snakke høyt om intoleranse hos andre, bør man som et lite minimum ha en viss grad av ydmykhet for at andre kan ha avvikende oppfatninger - og at de faktisk har rett til å ha disse oppfatningene.

Kanskje er 2009 et godt år for kjempe toleransen tilbake til maktapparatet. Og da vil første steg være å sørge for at ytterfløyene i norsk politikk ikke får avgjørende innflytelse der.

Verdensrekord i underskudd - på moral

Finansgiganten AIG satte i fjerde kvartal i 2008 ny amerikansk rekord i underskudd - 430 milliarder kroner. På 3 måneder! USAs regjering har "spyttet" inn omlag 1200 milliarder i selskapet. På dette grunnlaget bevilger sjefene seg en milliardbonus. Det er ikke bare underskuddet som setter nye rekorder. Umoralen ser også ut til å være bunnløs. Det tragiske er at dette selskapet er så innflytelsesrikt på økonomien at det ser ut til at myndighetene ikke tør å la dette gå over ende.

Hvor langt skal dette gå? Eller rettere sagt; - Hvor langt har dette allerede gått? Og hvor langt inn i vår finansverden strekker umoralen seg? Har vi bare foreløpig bare sett konturene her hjemme?

Denne humoristiske beskrivelsen av amerikansk kapitalisme blir stadig mindre morsom, og stadig mer realistisk;

Tradisjonell kapitalisme
Du har to kuer. Du selger den ene, og kjøper en okse.
Horden forøker seg og økonomien vokser.
Du selger dem og kan pensjonere deg på gevinsten.

Amerikansk kapitalisme
Du har to kuer.
Du selger en og tvinger den andre til å produsere like mye melk som fire kuer.
Du blir overrasket når kuen dør.

AIG-type kapitalisme (eller nyklassisk amerikansk kapitalisme)
Du har to kuer.
Du selger tre av kuene til ditt børsnoterte selskap ved hjelp av kredittbrev som din svoger har ordnet i banken.
Så gjennomfører du en "debt/equity SWAP with an associated general offer", slik at du får alle fire kuene tilbake med et skattefradrag for fem kuer.
Melkerettighetene for seks kuer overføres via en mellommann til et selskap på Cayman Island som i hemmelighet eies av eieren av aksjemajoriteten i selskapet ditt, som selger rettighetene til alle syv kuene til ditt børsnoterte selskap.
I årsrapporten oppgis det at selskapet eier åtte kuer og opsjon på ytterligere en ku.
Selg en ku for å kjøpe en amerikansk president som gjør at du har ni kuer igjen.
For beregning av balansen, kontakt KPMG.
Staten kjøper kuene dine.

Guttane stråler!

Sandefjord overkjørte Brann, og vant velfortjent 3-1 i serieåpningen! Kan det bli bedre? Få ting varmer et Sandefjord-hjerte mer enn at guttane nok en gang leker med bergenserne - OG VINNER! Festen har begynt. De som har nedrykksdømt Sandefjord skal få mange gode anledninger til å bite i seg ordene. Her blir det massevis med aggresiv og morsom angrepsfotball.

Klokskapen forbeholdt de få og grå

Det er vareopptelling i mediehusene om dagen. Det vil si de teller sitt opplag. Og det blir for traurig, så teller de antall lesere. For mange av de store avisene er det traurig lesing uansett. Opplagstallene går lukt ned for de store avisene. Det er kun de ultralokale som stiger sammen med Morgenbladet og et par andre nisjeaviser. Men redaktørene og aviseierne klamrer seg til masten på den synkende cellulosebåten. Ikke så rart - skipperne er over 40 år, og mange av båtene bærer fortsatt skattene for eierne.

Vil Stavanger Aftenblad overleve den nære fremtiden på papir? Det vil den selvsagt. Mer interessant er hvilken posisjon den vil ha. Jeg tror papiravisen til Aftenbladet er marginalisert innen 10 år. Den lever, men i skyggen av det øvrige multimediale mediehuset. Men hva jeg tror og mener er jo uinteressant - spesielt for eierne - og spesielt så lenge de tjener penger på papiret
Men hva avisene gjør for å holde på avisleserne er veldig interessant. Det synes som en generell tilnærming at nettutgavene skal ta seg av det kjappe, det korte, mens dybden, refleksjonen prioriteres til papiret.
- Hvem er det som leser mest av papiret? Svar: De over 35
- Hvem leser mest på nett og minst av papiret? Svar: De under 25

Mediehusene er vant med at de unge starter som avisabbonnenter når de stifter familie. Og slik håper/tror de at det fortsatt skal være. Jeg tror ikke det er så sikkert. De som nå er i tenårene er noen av de virkelig første digitale innfødte. Vi andre har vært mer eller mindre digitale innvandrere. Jeg tror ikke disse innfødte kommer til å gå over til papiret. Deres viktigste informasjons- og kommunikasjonskilde er - og vil være - nettet. Og hva vil det si for posisjonen for mediehusene hvis det legges opp til at det aller meste av klokskapen er forbeholdt et papir fremtidens lesere ikke bryr seg om?

Ved vår videregående skole har vi sett et interessant skifte de siste 2-3 årene. Selvfølgelig ingen valid statistikk, men allikevel en interessant observasjon blant tenåringer; I løpet av disse siste 2-3 årene har de totalt sluttet å bruke sine utskrifts- og kopimuligheter (i samme periode har dette blitt gratis!). For 4 år siden skrev de ut enormt mye blant annet fra nettet. Nå får trærne stå i fred for de unge. Kanskje kommer bråstoppen fortere enn vi aviselskere aner.

Er drensen tett?

Huset burde vært malt. Vi skulle hatt et ekstra bad. Terassen kunne vært større. Drensen må skiftes. Huset må absolutt vaskes.

Vi har stadig prosjekter som skal - bør - burde vært gjennomført. Fortsatt er det mye selvgjort (dog ikke alltid velgjort), men mange av oss tyr også til profesjonell hjelp for å komme i mål. Og hvordan får vi tak i folk. Det er ikke lenger noe automatikk at vi sporenstreks ringer maler Brun eller snekker Andersen når prosjektene har vokst seg litt for store. Nei, for var det ikke naboen som sa at han kjente en rørlegger hos Mye Rør AS som kunne ta det billig i påska? Og så var det han på jobben som hadde brukt en drivende dyktig estisk elektriker. For ikke å snakke om han rumeneren som kunne gjøre det gratis bare han fikk bo i kjelleren.

Terskelen for å bruke / utnytte svart arbeidskraft har blitt skremmende lav. I mange sammenhenger er terkselen helt borte. Det som kanskje er mest foruroligende er at det er så mange ellers oppegående og samfunnsbevisste mennesker, som er totalt bevisstløse på dette området. Ikke er det snakk om at det er nøden som får oss til å legge fra oss de moralske skruplene heller; Velbeslåtte og kvinner og menn skryter av hvor billig de fikk malt hytta av tre litauere som bodde i vedboden.

En blir nesten sett på som en litt fortapt idiot om man insisterer på å male boet sitt hvitt. "- Dette er da ikke kriminelt - det er bare sunt økonomisk vett." Og det er heller ingen samfunnsdebatt om dette temaet. Mediene er totalt stille. Politikerne er stille. LO og NHO skal ha en konferanse i mars - ellers er de stille. Kanskje ikke så rart. Redaksjonssjene, partipampene og de andre pampene skal jo også male huset.

På nevnte konferanse kommer det ny statistikk. Den vi har nå er 3 år gammel. Den viste at halvparten av den voksne befolkningen i landet kjente andre som hadde benyttet seg av svart arbeidskraft. 13% hadde selv benyttet slik arbeidskraft!

Populær gjeng disse 13.

Når fjesene på Facebook blir skrukkete

Stadig flere fjeser seg på Facebook. Antallet aktive brukere av Facebook økte fra 50 til 110 millioner fra 2007 til 2008. Den gruppen som øker mest er de over 25 år. Hittil har dette nettsamfunnet i stor grad vært tenåringene og de unges arena. Her har de levd større eller mindre deler av sine liv i fred fra mødre, besteforeldre, lærere, onkler og tanter. Hva skjer nå?

"Hjelp mamma er på Facebook!"
Dette var den høyst relevante overskriften i en nettavis. Og hva skjer med dette nettsamfunnet når vi får denne økningen i foreldregenerasjonen? Er vi i ferd med å skape en arena på tvers av generasjonene? Skal endelig kløftene fylles?

Neppe. Spørsmålet er nok heller hvilket verktøy, hvilken sosial arena de under 25 finner som erstatning for Facebook. Min spådom er at innen årets utgang, så er Facebook dominert av de over 30. De andre med fremtiden foran seg har funnet helt andre arenaer. Hvilke?

Valgyre politikere

SV har tydeligvis foretatt en kollektiv innmeldelse i Kortidsminneforeningen. Nå er de nok engang ute å lover gratis skolemåltid. Den gang da gjaldt lovnaden varmmat - uforglemmelig illustrert av SV-toppene med kylling og pasta. De 4 årene siden har de hatt all makt og ære i landet, jammen. Hva har skjedd? Boltrer våre håpefulle i gastronomiske lekkerbiskener? Nei, selvfølgelig ikke. Noen kommuner har sagt opp rådgiverne og helsesøster og sørger for at elevene får en banan eller eple av læreren (- i min tid var det omvendt!?). Det er det hele. Men SV gir seg ikke - har de ikke klart det med flertall, så skal de i hvertfall klare det nå. Nå er det riktignok moderert til en kald (men veldig god!) nistepakke. Fra varmmåltid til eple. Fra nistepakke til...? Jeg foreslår at de legger seg på en realistisk linje. Server en skje sana-sol til hver!

Det alvorlige med SVs skoleplaner er selvfølgelig deres ønske om å få alle barna i den gode statens varetekt, så lenge som mulig. Bård Vegard Solhjell mener jo å vite at "alle barna går på SFO allikvel", så da kan han like godt integrere den i en heldagsskole. Men, nei takk som byr. Vi må iallefall få barna hjem slik at de får seg noe ordentlig mat.

Nye regler

Igjen så bombes Gaza. Våpenhvilen krangles det om - både mellom og blant palestinerne og israelerne. Og i følge statsminister Olmert, så er det nå nye regler som gjelder. Slutt er det på øye-for-øye og tann-for-tann. De nye reglene er uforholdsmessighet. Som for å komme ny kritikk i forkant varsles det på forhånd at svarene fra Israel ikke på noen måte vil stå i stil med angrepene fra Hamas. Det er vanskelig å se utenfra hva Israel mener de skal oppnå med en slik reaksjonsform. Man skaper enorme lidelser, knuser mye av den infrastrukturen som er bygd opp (dels av verdenssamfunnet), stenger inne mulighetene for utvilkling, samhandel og sameksistens. De klarer sikkert å knuse det som er av militært apparat på Gaza - men tror de at de kan holde det hermetisk lukket videre? De klarer sikkert å ydmyke Hamas - men ser de ikke at de først og fremst ydmyker befolkningen på Gaza?

Hvor går veien fra murer, kontrollposter, bomber og lidelse til sameksistens og bygging av tillit? For de har jo ingen andre valg uansett hvor overlegen den ene parten er.

Kongebra!

Kirkens Bymisjon får masse kjeft fordi de vil ta seg av illegale innvandrere. Jeg synes de heller skal ha honnør. De har tatt et modig diakonalt valg - et valg som er veldig politisk ukorrekt. Det er en viktig diakonal innsats å ta seg av de farløse, de fremmede og de som er på flukt. Som kristne skal vi ta oss av nødlidende uansett status. Vi kan heller ikke godta at norske myndigheter ser det som legitimint å sulte ut innvandrere - illegale eller ikke. Det er ikke et slikt samfunn vi ønsker. Noen ganger kan de diakonale institusjonene lett bli for bundet opp myndighetene, derfor er det ekstra viktig at de tør å ta slike flotte valg som Bymisjonenen her har gjort.