Om å se OPP på nedrykksstreker og sperregrenser

Hittil har jeg tidd stille om stortingsvalget. For en som sympatiserer med Venstre, så var jo dette et forferdelig resultat og en traurig kveld. Det litt som Ålesund nok vil føle seg den dagen Lyn går konkurs og det plutselig er de som titter opp på nedrykksstreken. Det føles som om vi må betale en regning flere burde vært med å dele. På den annen side gikk vi ned med integriteten til topps. Heldigvis lot ikke Venstre seg forlede bort i fra den realiteten at det er en politisk kjempegrøft over til Fremskrittspartiet. Sponheim turde også å spre en dose anstendighet inn i innvandringsdebatten (selv om Oddvar Stenstrøm gjorde det han kunne for å unngå det!).

Slik sett var det en god kveld. For oss som i dette valget også kunne tenkt oss en "mot-stemme" i tillegg til den grunnleggende "for-stemmen", var Venstre den klareste 2-i-1 løsningen. Det var en hovedutfordring nå å holde Fremskrittspartiet unna regjeringskontorene. All ytterfløy burde holdes utenfor disse.

Jeg skal ikke gi meg inn på en valganalyse, men det skal bli spennende etterhvert å se mer fakta om hvordan velgermassen faktisk beveget seg.

Allikevel; Venstre kom i en skvis og tapte kanskje til begge kanter. Dette var også en valgkamp for de store og viktigste politikerne, men en valgkamp uten de store og viktigste sakene. Sjelden har vi sett en valgkamp så fullstendig dominert av partilederne. Hvor var resten? Samtidig ser en at det er enighet om noen store viktige saker; klima, pensjon, krigen i Afganisthan etc. Dette fører til at valgkampen er fullstendig blottet for endel av de største sakene.

At partilederne dominerer så kraftig er nok heller ikke entydig positivt for Venstre. Sponheim er veldig godt lik av mange, men endel kan ikke fordra fyren. Men med Sponheim ute av tinget, blir iallefall debatten der kjedeligere.

Det interessante er nå hvordan sentrum vil evne å bygge seg opp igjen. I Venstre er man godt igang med blant annet en voldsom tilstrømming av nye medlemmer. Men om gjenreisningen mislykkes og sentrum virkelig skulle dø - hvordan vil da det politiske landskapet tilpasse seg? Kan dette være en anledning for både Solberg å nærme seg sentrum enda mer? Og når de går mot sentrum så er kanskje veien enda kortere for en stor blå-rød koalisjon. Noen vil nok mene at de største forskjellene mellom Arbeiderpartiet og Høyre ligger i historien og kulturen, og ikke i politikken. Det er i stor grad disse partiene som finner sammen i store og prinsippielle saker. Den uenigheten de har rundt skatt og øvrig økonomisk politikk er jo i realiteten ganske ubetydelig. Kanskje har tre sentrumspartier mellom Høyre og Arbeiderpartiet på den seiglivede borgelig-sosialistisk aksen gjort inntrykk av at avstandene er større enn de egentlig er. Kan et slikt blå-rødt stor samarbeid være løsningen for å holde ytterfløyene unna den utøvende makt?

Imidlertid har ikke Høyre vist særlige tegn på en sentrumstilnærming. Snarere tvert imot ser vi mer lefling videre utover høyresiden. Og igjen er dette kanskje redningen for sentrum. Så er det kanskje en fisketur som starter et tettere sentrum-Arbeiderpartiet samarbeid.