Livet er ikke svart - hvitt og politikken er ikke rød - blå

Valgkampen er i siste sving, og stadig ofte hører jeg politikere som snakker på mine vegne. "Alle vet jo at...", "Det det norske folk vil ha er...", "Folk flest skjønner ikke at...". Vi blir slått i hardtkorn med meninger, påstander og folke vi absolutt ikke kjenner oss igjen i. Noe av det mest seiglivede er forestillingen om de to blokkene. Jeg kommer til å stemme Venstre, ergo er jeg borgelig. Jeg er i opposisjon til de sosialistiske og jeg ønsker et borgelig flertall. - Nei. Jeg ønsker ikke et borgelig flertall hvis det inkluderer Fremskrittspartiet. Denne aksen er rett og slett ikke relevant i forhold til endel av de spørsmålene som er viktigst for meg. I viktige ting for meg, er det kanskje Ap og Frp som sterkest i mot. Jeg ønsker å skape mine egne akser. Hvordan vil for eksempel en enkel og ganske uhøytidelig akse i forhold til miljøspørsmålet se ut?
Og er skalen rød og blå hvis vi ser nærmere på ønsket om statlig styring? Og vi kunne også kanskje ha tatt med statlig eierskap?
Et annet viktig svært viktig tema for meg er hvordan vi viser solidaritet med resten av verden, og deler med de aller fattigste. Dette er jo et kjernepunkt i forhold til om vi er oss selv nok eller om vi evner å se lenger enn bensinprisen;
Hva med respekten for liv? Ønsker vi å gå mot en større grad av sorteringssamfunn eller ønsker vi å verne om livet slik det er?
Livet er ikke svart / hvitt og politikken er ikke rød / blå. Politikken er ikke bare borgelig eller sosialistisk. Vi må evne å se at skillelinjene er veldig ulike etter hvilke saker vi setter øverst. Derfor vil jeg ha meg frabedt politikere og andre meningsbærere som snakker på vegne av "vanvittig mange", "folk flest" eller aller verst "alle". Derfor er jeg glad for at den borgelige Sponheim sier klart i fra at han må holde seg for nesen når han nærmer seg den borgelige Sandbergs integreringspolitikk.