Waterlife

Her finner du et informativt nettsted om noen av verdens siste store ferskvannsressurser. Og ikke minst så var dette utrolig lekkert laget!

http://waterlife.nfb.ca/

All fornuft og alle elever igjen samlet i KLASSEN? Og Aftenbladet?

Aftenbladet jubler på lederplass i dag over at KLASSEN er tilbake i norsk skole. Det vil si at den er tilbake i forskriften til opplæringsloven. Aftenbladets redaktører mener at dette vil være et vesentlig bidra til å få norsk skole på "rett kjøl". Dem om det. Men har egentlig norsk skole hatt en slagside på dette feltet? Har KLASSEN faktisk vært borte noen gang? Har norske skolebarn de siste årene vinglet gjennom skoleåret uten noen form for struktur og gruppetilhørlighet? Nei. KLASSEN har aldri vært borte fra skolen. Den har levd i beste velgående selv om begrepet i noen år var erstattet med begrepet GRUPPE. Avisen kan sikkert finne noen obskure forsøk hvor det har vært et frislipp i perioder, men det store og alt overveiende bildet er at den gjennomgående strukturen er 1 fag - 1 klasse - 1 klasserom - 1 lærer. Og du skal lete lenge etter lærere eller skoleledere som ønsker å fjerne dette totalt. Det mange derimot er at denne stive strukturen løses opp i kantene, slik at det gir rom for variasjon. Rom for individuell tilpassning. Rom for ulike læringsløp.
At Aftenbladet har et konservativt og tilbakeskuende syn på skoleutvikling er selvfølgelig deres fulle rett. Det som ikke er greit er at de nok engang later som om virkeligheten er en helt annen enn den det faktisk er. Den som leser Aftenbladet kan få bildet av en skole uten struktur, hvor elevene er på frislipp med alskens nettsteder som eneste læringskilder. Men skolen er ikke slik. Hvis Aftenbladets redaktører ønsker å kalibrere virkelighetsbildet av skolen, så kan de starte med å tenke på hvordan de selv hadde det på skolen for 20, 30 eller 40 år siden. Skolen er faktisk bemerkelighetsvis lik den gang. Og langt nærmere virkeligheten enn det fantasibildet som tegnes.

På tide å fokusere ut av katastrofetåken

Hans Rosling illustrerer endel fakta knyttet til svineinflueansen som har herjet i media og hos helsemyndighetene denne våren. Kanskje på tide å justere fokus igjen?

Folkehelseinstituttet beroliger; - Folk vil dø her også!

Etter at vi må konstatere at vi ennå ikke har fått noen tilfeller av svineinflueansa i Norge, så ser Folkehelseinstituttet seg nødt til å gå ut å berolige (i) VG Nett: -- Folk vil dø også i Norge.

I disse dystre avistider og altfor gode tider for folkehelsen, så er det godt å se at VGs deskjournalister og pandemibyråkratene har funnet en felles sak i forvisningen om at katastrofen ennå ikke behøver avskrives.
VG Nett bidrar også til folkeopplysningen med en flott illustrasjon om hvordan svineinfluensaen smitter. Så da gjelder det bare å holde seg unna nysene svin (firbente) og mennesker som har pleiet nærkontakt med nysende svin.

"Æ vil færra te Mexico"

Avisene kan boltre seg i svære krigsoverskrifter igjen. Dagbladet har kledd nettutgaven i svart (og det har ingenting med opplagstall å gjøre). "13000 normenn kan dø!" gjør seg visst bedre mot svart bakgrunn. Helsedirektøren og helseministeren har også gitt mediene skrekkscenarioene de trengte, da de presenterte de obskure fantasitallene. 13000 nordmenn kan dø. Over 1000000 kan bli syke. Tallene var visstnok mer eller mindre ganget opp fra spanskesyken. En skulle tro at helsetoppene hadde noe større tro på dagens helsevesen.

Så langt jeg har klart å se gjennom krisetåka så er det nå bekreftet at 8 personer er døde av svineinfluensa i Mexico City. Det kan være noen flere. I denne byen bor det omlag 20 millioner mennesker. I USA har man mistanke om omlag 90 tilfeller av sykdommen. I Europa snakker om et dusin bekreftede tilfeller. De fleste av dem har vært i kontakt med Mexico og de er allerede på bedringens vei. Hvert år dør det trolig omlag 1000 nordmenn på grunn av influensa.

I dag har helsedirektøren rygget tilbake til å si at 40% av arbeidsstokken kan bli hjemme fra jobb på grunn av svineinfluensaen. Dels fordi de er syke selv, dels fordi de må stelle syke i familien. Han mener samfunnet må lage kriseplaner for et slikt scenario. Det er sikkert fornuftig. Det er da verdt å minne om at det i siste kvartal i fjor var 115000 nordmenn, 7%, som daglig var borte fra arbeidet på grunn av sykefravær. Dette er et gjennomsnittstall og vi vet jo at dette topper seg kraftig ved eksempelvis en ordinær influensaepedemi. Helsedirektøren sier også at vi i verste fall kan få et 3-doblet antall døde på grunn av svineinfluensaen sammenliknet med en vanlig influensaepedemi. De fleste av de 3000 vil være syke og eldre med et nedsatt immunforsvar.

Jeg har verken fagkunnskaper eller krystallkule til å avgjøre om dette er en kommende pandemi eller ikke. Selvfølgelig er det alvorlig nå WHO setter det alarmnivået de gjør. Men det må allikvel være mulig å beholde en viss edruelighet i situasjonen. Det må også være rett å spørre om det er helsemyndighetenes oppgave å gå så høyt ut før man har noe mer grunnlag for uttalelsene. Det kan ihvertfall skape et troverdighetsproblem som vil være veldig alvorlig den dagen vi eventuelt skulle stå overfor en virkelig krisesituasjon. Og her nytter det ikke å skylde på media. Her har helsedirektøren og helseministeren gitt kristetørste journalister det de trengte.

Har du mistet oversikten?

Newstimeline fra GoogleLabs ser ut til å være en veldig nyttig og artig sak for å få oversikt over det internasjonale nyhetsbildet. Kanskje et noe begrenset utvalg aviser og magasiner, men ok allikevel.

Er journalistikken begravd i papiret?

Professor Kjell A. Eliassen fra Handelshøyskolen BI, hadde nylig et foredrag i Stavanger. Og nok en gang klarte han å provosere sitt publikum med å si at håpet om å kunne følge med i den digitale utviklingen allerede er borte for de over 40 år. Det er de under 40 vi må sette vår lit til, og da spesielt de som ennå er i tenårene. Publikum, som denne gang bestod av lærere, hadde all mulig potensiale til å føle seg provosert av professoren - og mange ble det. For vi må jo ikke tøylesløst hive oss på karusellen. Vi må holde igjen. Vi må holde ved de gamle sannheter og verdier.

I Dagbladet (papiravisen) gjør Gudleiv Forr et godt stykke arbeid for å bekrefte professorens påstand. Forr er med rette alvorlig bekymret for papiravisens fremtid. Og han mener vi ikke vet hva vi gjør når vi nå pakker sammen papiret og bretter opp laptopen. Avisen har representert den daglige dose redigerte samfunnsopplysning;
Men jeg vil advare mot den likegyldighet som mange later til å føle overfor valget mellom avis og nett. For det er ikke det samme. Det er noe langt mer uforpliktende over lesernes forhold til en nettavis enn i forholdet til en papiravis. Nettet har ingen identitet på samme måte som den redigerte totalpakke i papir. Nettet er jo uten begynnelse og slutt.
Jeg har ennå til gode å høre noen spørre: Hva sto på nettet i dag?

Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, så tror jeg Forr har mer rett enn han selv våger å tro i forhold til den kommende "papirdøden", men jeg tror han bommer kraftig når han i en nostalgisk os sauser dette sammen med døden for kvaltitetsjournalistikken. Den gode og den gravende journalistikken er ikke avhengig av trykksverten. Den er kun avhengig av at noen er villige til å betale for den. Den kan ha svært gode vilkår i nettes deltakende og multimediale verden. Derfor er det på tide at mediehusene tilpasser seg den virkelighet som nå er her, og som ligger foran oss. Dagens 15-åringer kommer ikke til å sitte med papiravisa. Da må ikke gamle nostalgikere prøve å lære disse til å brette denne samlingen med papir. Da burde heller gamle gode garvede journalister som Forr lære 15-åringene å prioritere skikkelig god og undersøkende journalistikk der hvor de søker informasjon - på nettet. Og ikke minst burde seniorer som Forr kjempe for journalistressursene settes inn mot de digitale mediene. Slik det er så satser mediehusene på at nettet skal være det kjappe og kortfattede. Det løpende. Mens papiret skal representere de store sammenhengene, fortellingene, tankerekkene. Det er hyggelig for mine gamle avislesende foreldre, men fryktelig synd i forhold til deres nettavhengige barnebarn. Jürgen Habermas vil ha statlige redningspakker til avisene. Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad vil ha statslønn til journalistene. Det siste er nå med alle sine betenkeligheter, langt mer fremtidsrettet enn det første.

Det redigerte, opplysende og avsluttende har kanskje vært avisens styrke, men nå er det også dens svakhet. Så får vi finne andre løsninger for tapet av dens styrker. Mine omtalte gamle foreldre har verken pc eller noen brede bånd, men godt med tv-kanaler, aviser og tidsskrifter (les: misjonsblader). Etter noen dagers trivelig påskebesøk der er det veldig befriende igjen og kunne hente inn informasjon gjennom de kanaler jeg selv ønsker om det er blogger, twitter eller nettaviser. Men mine foreldres medievaner gjør iallefall at jeg fortsatt kan få med meg mors lammerull eller ripssyltetøy på den lange turen hjem igjen - godt innpakket i Sandefjords Blad.

Og når jeg nå ambisøst setter meg ned med Jonathan Littells De Velvillige på tusen samfulle sider, så er jeg glad den er i paperpack og ikke powerbook.

Klokskapen forbeholdt de få og grå

Det er vareopptelling i mediehusene om dagen. Det vil si de teller sitt opplag. Og det blir for traurig, så teller de antall lesere. For mange av de store avisene er det traurig lesing uansett. Opplagstallene går lukt ned for de store avisene. Det er kun de ultralokale som stiger sammen med Morgenbladet og et par andre nisjeaviser. Men redaktørene og aviseierne klamrer seg til masten på den synkende cellulosebåten. Ikke så rart - skipperne er over 40 år, og mange av båtene bærer fortsatt skattene for eierne.

Vil Stavanger Aftenblad overleve den nære fremtiden på papir? Det vil den selvsagt. Mer interessant er hvilken posisjon den vil ha. Jeg tror papiravisen til Aftenbladet er marginalisert innen 10 år. Den lever, men i skyggen av det øvrige multimediale mediehuset. Men hva jeg tror og mener er jo uinteressant - spesielt for eierne - og spesielt så lenge de tjener penger på papiret
Men hva avisene gjør for å holde på avisleserne er veldig interessant. Det synes som en generell tilnærming at nettutgavene skal ta seg av det kjappe, det korte, mens dybden, refleksjonen prioriteres til papiret.
- Hvem er det som leser mest av papiret? Svar: De over 35
- Hvem leser mest på nett og minst av papiret? Svar: De under 25

Mediehusene er vant med at de unge starter som avisabbonnenter når de stifter familie. Og slik håper/tror de at det fortsatt skal være. Jeg tror ikke det er så sikkert. De som nå er i tenårene er noen av de virkelig første digitale innfødte. Vi andre har vært mer eller mindre digitale innvandrere. Jeg tror ikke disse innfødte kommer til å gå over til papiret. Deres viktigste informasjons- og kommunikasjonskilde er - og vil være - nettet. Og hva vil det si for posisjonen for mediehusene hvis det legges opp til at det aller meste av klokskapen er forbeholdt et papir fremtidens lesere ikke bryr seg om?

Ved vår videregående skole har vi sett et interessant skifte de siste 2-3 årene. Selvfølgelig ingen valid statistikk, men allikevel en interessant observasjon blant tenåringer; I løpet av disse siste 2-3 årene har de totalt sluttet å bruke sine utskrifts- og kopimuligheter (i samme periode har dette blitt gratis!). For 4 år siden skrev de ut enormt mye blant annet fra nettet. Nå får trærne stå i fred for de unge. Kanskje kommer bråstoppen fortere enn vi aviselskere aner.

Når fjesene på Facebook blir skrukkete

Stadig flere fjeser seg på Facebook. Antallet aktive brukere av Facebook økte fra 50 til 110 millioner fra 2007 til 2008. Den gruppen som øker mest er de over 25 år. Hittil har dette nettsamfunnet i stor grad vært tenåringene og de unges arena. Her har de levd større eller mindre deler av sine liv i fred fra mødre, besteforeldre, lærere, onkler og tanter. Hva skjer nå?

"Hjelp mamma er på Facebook!"
Dette var den høyst relevante overskriften i en nettavis. Og hva skjer med dette nettsamfunnet når vi får denne økningen i foreldregenerasjonen? Er vi i ferd med å skape en arena på tvers av generasjonene? Skal endelig kløftene fylles?

Neppe. Spørsmålet er nok heller hvilket verktøy, hvilken sosial arena de under 25 finner som erstatning for Facebook. Min spådom er at innen årets utgang, så er Facebook dominert av de over 30. De andre med fremtiden foran seg har funnet helt andre arenaer. Hvilke?

Sportsidioti

Astrid U. Jacobsen kjenner det i halsen, og må stå over et renn. Aksel L Svindal er sliten etter å ha vært på jobb flere dager på rad. Mamelund har forstuet en finger. Hvem har fortalt sports"journalistene" at det er interessant med en toppsak om hvorvidt snørret til Nordtug jr kan tørke inn til VM. Og hvor lavt kan Dagsrevyen legge lista for hva som er en nyhetssak - bare saken har trikot? Når får sportsidiotene nok av sportsidiotiet?

Vær varsom

Erlend Loe har fått fart på bloggen sin. Grunnen var at han sa at prinsessegemalens opptreden hos Skavlan var pinlig, og at han burde beskyttes mot seg selv. - Rekk opp hånden dere som ikke synes Skavlanseansen var pinlig (nei, dere trenger ikke å ha sett hele sekvensen for å være med i avstemningen)! Og når Behn trekker korden og går til kamp mot fienden som består av blant annet filmbloggere, hoffnarrer og språkpensjonister, så rydder Akersgata førstesidene og Grosvold rydder førersetet.

Hvem er det som trenger å beskyttes mot seg selv? Og når skal vi beskyttes mot dette tøvet? Vi får iallefall gjøre det beste vi kan for å beskytte oss selv.