Fremskrittspartiet er igjen ute og sprer sin gruff omkring det helsetilbud som bl.a. Kirkens Bymisjon gir til illegale innvandrere i Oslo (jfr artikkel i Aftenposten). I den forbindelse synes jeg det er nærliggende å ta frem igjen min tidligere hyllest til nettopp dette tiltaket;
Kirkens Bymisjon får masse kjeft fordi de vil ta seg av illegale innvandrere. Jeg synes de heller skal ha honnør. De har tatt et modig diakonalt valg - et valg som er veldig politisk ukorrekt. Det er en viktig diakonal innsats å ta seg av de farløse, de fremmede og de som er på flukt. Som kristne skal vi ta oss av nødlidende uansett status. Vi kan heller ikke godta at norske myndigheter ser det som legitimint å sulte ut innvandrere - illegale eller ikke. Det er ikke et slikt samfunn vi ønsker. Noen ganger kan de diakonale institusjonene lett bli for bundet opp myndighetene, derfor er det ekstra viktig at de tør å ta slike flotte valg som Bymisjonenen her har gjort.
Har vi et forenklet og foreldet verdensbilde? Hva er u-land? Og hvordan har de utviklet seg? Vi forfekter ofte et svært forenklet verdensbilde og det prøver her Hans Rosling å justere. Jeg har vært innom Hans Rosling tidligere. Han er svensk professor som blant annet har forsket på helse og utvikling i et globalt perspektiv. I tillegg har han utviklet et eget datapresentasjonsverktøy Gapminder som han bruker her i foredraget han har for US State Departement.
Valgkampen er i siste sving, og stadig ofte hører jeg politikere som snakker på mine vegne. "Alle vet jo at...", "Det det norske folk vil ha er...", "Folk flest skjønner ikke at...". Vi blir slått i hardtkorn med meninger, påstander og folke vi absolutt ikke kjenner oss igjen i. Noe av det mest seiglivede er forestillingen om de to blokkene. Jeg kommer til å stemme Venstre, ergo er jeg borgelig. Jeg er i opposisjon til de sosialistiske og jeg ønsker et borgelig flertall. - Nei. Jeg ønsker ikke et borgelig flertall hvis det inkluderer Fremskrittspartiet. Denne aksen er rett og slett ikke relevant i forhold til endel av de spørsmålene som er viktigst for meg. I viktige ting for meg, er det kanskje Ap og Frp som sterkest i mot. Jeg ønsker å skape mine egne akser. Hvordan vil for eksempel en enkel og ganske uhøytidelig akse i forhold til miljøspørsmålet se ut? Og er skalen rød og blå hvis vi ser nærmere på ønsket om statlig styring? Og vi kunne også kanskje ha tatt med statlig eierskap? Et annet viktig svært viktig tema for meg er hvordan vi viser solidaritet med resten av verden, og deler med de aller fattigste. Dette er jo et kjernepunkt i forhold til om vi er oss selv nok eller om vi evner å se lenger enn bensinprisen; Hva med respekten for liv? Ønsker vi å gå mot en større grad av sorteringssamfunn eller ønsker vi å verne om livet slik det er? Livet er ikke svart / hvitt og politikken er ikke rød / blå. Politikken er ikke bare borgelig eller sosialistisk. Vi må evne å se at skillelinjene er veldig ulike etter hvilke saker vi setter øverst. Derfor vil jeg ha meg frabedt politikere og andre meningsbærere som snakker på vegne av "vanvittig mange", "folk flest" eller aller verst "alle". Derfor er jeg glad for at den borgelige Sponheim sier klart i fra at han må holde seg for nesen når han nærmer seg den borgelige Sandbergs integreringspolitikk.
Klimatrusselen er vår tids definitivt største trussel. Det er det store flertall av både forskere og menigmenn enige om. Noen vil fortsatt stille spørsmål ved dette, og det må de få lov til. Men i mens må vi komme igang med å minke denne trusselen. Og i det minste bør vi alle bruke et føre var prinsipp, og si at dette kan vi rett og slett ikke ta sjansen på å overlate til de neste generasjonene.
Og vi må hver enkelt, hver familie, hvert lokalmiljø, hver bedrift finne ut hva vi best kan gjøre for å skape endring. Samtidig må også lederskapet i Norge ta ansvar. Og vi som velgere må ta ansvar for å velge de rette "menn i dress" - de som er villige til å kjempe for en endring.
Vi kan sitte å kose med motforestillingene eller vi kan...
Debatten etter Fremskrittspartiets vedtak om aktiv dødshjelp med den noe hjelpeløse og forvirrende begrunnelsen til partilederen, har vært kraftig. Og for en stor del har debatten pekt på at partiet her tråkker over en grense vi som mennesker ikke bør overstige. Og det er FrP som med rette har måttet svare for seg. Det som nå stadig blir mer påtagelig er den øredøvende tausheten fra de rødgrønne. At Arbeiderpartiet ikke er de som setter grensestolpene i slike verdispørsmål, er ikke overraskenede. Det som er mer overraskende er stillheten fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Hvorfor tør ikke sv-ledelsen stå frem og forsvare livet og retten til liv? Og hvor er Senterpartiet? Dette er ikke et spørsmål for uklare og dulgte standpunkter.
Det er ikke slik at det stadig blir mer smertefullt å bli gammel eller alvorlig syk. Tvert imot. Legevitenskapen har kommet svært langt i forhold til smertelindring for de med store smerter - også i en livsavsluttende fase. Ved å legalisere og lovfeste retten til dødshjelp legger samfunnet et forventningspress på de alvorlig syke, de eldste og de døende. Man skaper en forståelse av at disse tilfellene er en samfunnsbyrde hvor normen vil være en aktiv inngripen for å avslutte livet. En lovhjemmel for aktiv dødshjelp er i seg selv dramatisk grenseoverskridende, og den vil være med å sette en standard for hva som er akseptabelt og hva som er forventet i samfunnet. En slik utvikling i forhold til hva som blir normen i samfunnet etter en lovendring/legalisering har vært veldig tydelig i den andre enden av livet. Mange vordende foreldre opplever nå at det tas som en selvfølge fra helseapparatet at man vil ha så tidlige og så selektive undersøkelser av fosteret som mulig - for på den måten å kunne velge bort eventuelle avvik fra normalen.
Syke og gamle trenger aktiv livshjelp ikke det motsatte. Og vi bør forvente at også de rødgrønne går ut og tar et slikt aktivt livsvalg.
Helsedirektoratet har sendt ut på høring nye retningslinjer for Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) for rusavhengige. Forslaget til nye retningslinjer vil gjøre LAR lettere tilgjengelig, og det vil ikke lenger være noen nedre aldersgrense for en slik behandling. Dette er et tema jeg også har tatt opp tidligere i denne bloggen; Hvem tør være opptatt av taperne? Ruspolitikken preges nå av et overfokus på medikamentell behandling. Strategiene for hvordan de rusavhengige faktisk skal bli fri fra avhengigheten er nesten borte i debatten. For hva er egentlig LAR? Jo, det enkelt sagt ikke å prøve å kutte avhengigheten, men å få rusavhengigheten inn i ordnede former. I stedet for at rusmisbrukerne må begå kriminialitet for å få tak i illegale rusmidler, får rusmisbrukerne legale rusmidler i ordnede former fra helsetjenesten. Dette er substitutter. Det er en substitusjonsbehandling. Avhengigheten er der fortsatt. Og endel av de stoffene vi gir dem, kan også være like nevrologisk skadelig som de illegale stoffene. Stoffer som metadon og subutex etc. I tillegg vet vi svært lite om langtidsvirkningen av disse stoffene. Men samfunnet har iallefall ryddet opp i et ordensproblem. Og selvfølgelig vil nok mange av rusmisbrukerne oppleve det som mer verdig å få disse legemidlene enn å leve med den kriminalitet de tidligere gjorde.
Jeg synes det er trist at så få tør å holde fanen høyt for et bredt og godt tilbud for å få de rusavhengige ut av avhengigheten og inn i varige og verdige livsformer. Og kanskje må vi om endel år se tilbake på dette som et trist og uverdig kapittel i rusomsorgen. For det er omsorg det er snakk om - ikke kriminalitetsforebygging og ordensmakt.
I Danmark er antallet barn født med Downs syndrom redusert dramatisk de siste årene. Faktisk er Downs syndrom i ferd med å bli helt borte i Danmark. Dette mener mange nå skyldes at alle gravide nå tilbys ultralyddiagnostikk allerede i 12 uke. Det gjør det enklere å sortere ut det som ikke er ønskelig. I debatten i Danmark om denne tidlige ultralyden var også samfunnsøkonomiske argument langt fremme. "Sorteringssamfunnet" har vært holdt frem som et dystert fremtidsbilde i debatten her hjemme. Det er kanskje også et skremselsbilde, men at det faktisk skjer en viss grad av sortering er det jo ingen tvil om. Og på et visst nivå så oppfordrer også samfunnet til denne sorteringen. Gravide kvinner i "risikosonen" blir sett på med undrende øyne hvis de ikke ønsker å ta i mot tilbudet om tidlig ultralyd. De ønsker ikke å stå overfor et det mange vordende foreldre ser som et umulig valg, men som da storsamfunnet i stadig større grad ser på som et selvfølgelig valg.
Jeg spør meg hva dette er starten på? De diagnostiske mulighetene er ennå ikke utnyttet maksimalt. Og den diagnostiske utviklingen er kanskje bare i startgropen. Hvilke valg vil morgendagens mødre og fedre stå overfor? Antall mulige valg og kompleksiteten i valgene vil helt sikkert øke dramatisk i årene fremover. Da blir ikke det medisinske det viktigste, men hvilke verdier vi legger til grunn. Hvilke valg vil vi stilles ovenfor? Hvilke valg vil vi ikke ta? Vil vi ha et samfunn som går i retning av det rene og perfekte - uten avvik fra normalen? Eller ønsker vi å ta imot livet slik det er - med alle avbøyninger og iboende risikoer?
Fremskrittspartiet som i det siste har fokusert mer på dødshjelp enn livshjelp mot livets ende, ønsker nå også å legge til rette for de medisinske valgene for norske kvinner. De ønsker å utvide tilbudet om ultralyd i 12 uke også her i Norge. Jeg tror det er feil ende å begynne i. Vi må i allefall først våge å ta de viktige verdivalgene - livsvalgene - som må ligge i bunnen før vi blir stilt overfor slike umulige medisinske valg. I innlegget om aktiv dødshjelp oppfordret jeg til fortsatt alenegang for Fremskrittspartiet. Her vil jeg i tillegg oppfordre til utfordring. FrP-politikere og FrP-sympatisører bør utfordres på verdigrunnlaget. De bør utfordres på hvilke livsvalg de ønsker skal prege det norske samfunnet.
«Frihet til å bestemme eget liv, betyr også at man bør sikres retten til å en verdig avslutning av livet. Fremskrittspartiet vil derfor i noen situasjoner tillate aktiv dødshjelp regulert av et strengt lovverk». Vedtak på Fremskrittspartiets landsmøte.
Fremskrittspartiet viser nok en gang at de tar et langt skritt frem i fullstendig gal retning. Det bekrefter partiets alenegang - en alenegang som bør få fortsette også etter høstens valg. Ved å åpne opp for aktiv dødshjelp tråkker man over en grense vi som mennesker ikke bør tråkke over. Ja, det er mange vanskelige avgjørelser som tas allerede i dag. Ikke minst i forhold til hvor lenge man skal opprettholde en behandling av svært syke og døende pasienter. Og kanskje opprettholder man behandlingen for lenge også i endel tilfeller. Men derfra til å si at legene aktivt skal gå inn og avslutte et liv, er å gi legene en autoritet de ikke er i nærheten av å ha. Fremskrittspartiet understreker at dette skal være regulert strengt. Ja, selvfølgelig. Men det gjør ikke saken bedre. Med en slik tilnærming åpner man opp for så mange tvilstilfeller og vurderinger som vil være umulig å håndtere. Og det vil være en umulig grense å sette - hvem som skal gis aktiv dødshjelp og hvem som ikke skal gis det. Den eneste naturlige grensen er å si et klart og tydelig nei til aktiv dødshjelp.
Dette var et forslag fra FpU, men det ble vedtatt med aktiv støtte fra partiledelsen. Et slikt vedtak setter FrP enda mer på sidelinjen i norsk politikk. Ja, de har en stor oppslutning som parti, men jeg tror avstanden til resten av velgerne - om det blir 70% eller 80% - nå blir enda større. FrP er ikke lenger å stole på i viktige verdivalg. Dette understreker enda sterkere at det ikke er slik at en stemme for et av de borgelig partiene er en støtte til FrP i regjering. Snarere tvert i mot bygger dette opp under det Venstre og KrF har gjort - avvise ethvert regjeringssamarbeid med FrP. Miljø, bioteknologi, fordeling, skatt, bistand og nå dette verdivalget - er alle helt sentrale områder som bør sørge for at FrP fortsetter på siden av de politiske posisjonene i Norge.
Hans Rosling illustrerer endel fakta knyttet til svineinflueansen som har herjet i media og hos helsemyndighetene denne våren. Kanskje på tide å justere fokus igjen?
Regjeringen vil at 10% av den norske bilparken skal være elektrifisert innen 2020. Samferdselsdepartementet har nedsatt en ressursgruppe som har jobbet med elektrifisering av bilparken. De har nå kommet med denne ambisjonen og forslag til en rekke tiltak for å kunne oppnå dette. Blant annet ser de på infrastruken knyttet til elbiler, og ikke minst så fokuserer de på mulige økonomiske virkemidler for å få flere til å gå over til elbiler. Det er flott at det nå virkelig tas tak i denne utfordringen. Skal vi nå våre miljømålsettinger, så må det kraftfulle virkemidler til i forhold til bilbruken vår. Bilbransjeforbundet tror selvfølgelig ikke 10% er en realistisk målsetting.
En som tror dette er mulig er klimaprofessor Gunnar Eskeland. Han tror at halvparten av oss kjører rundt i elbil eller hybridbil innen 2020. I forbindelse med World Electric Vehicle Symposium i Stavanger så sier Eskeland til Stavanger Aftenblad at Norge har 2 år på seg til å legge om avgiftspolitikken og legge til rette for et massivt inntog av elbiler og plug-in hybridbiler. Hvis ikke kan Norge komme bakpå fordi etterspørselen i resten av verden er i ferd med å ta av. Det er spennende å se hvordan et samlet politisk press i mange land, nå er i ferd med å sette fart i bilutviklerne. Utviklingen av disse bilene har gått fryktelig tregt de siste tiårene. Grunnen er åpenbart at bilfabrikantene ikke har hatt tilstrekkelig press på forskning og utvikling i miljøvennlig retning. Dette har radiklat endret seg nå. Og nå er også USAs bilindustri i ferd med å snu. Jeg tror utviklingen vil gå langt raskere enn det norsk bilbransje tror. Trolig er det også snakk om et være eller ikke være for flere av de store bilfabrikantene. Med en vilje til å snu, så er en rask teknologiutvikling mulig. Her er det snakk om en realistisk optimisme.
En som mange nå låner øre til i forhold til utfordringene med en massiv introduksjon av elbiler er Shai Agassi i Better Place. Agassi var som sjef i SAP en av de virkelig unge og store innen softwarebransjen inntil han for fullt kastet seg inn i denne miljøkampen. Har du et kvarter, så kan du her se hvorfor han mener det er realistisk med en full omlegging til elbiler i stor skala;
Mange er opptatt av valgets vinnere og tapere, og tenker da på ellers velfødde partier og partipamper av ulikt format som mister og vinner taburetter. De virkelig taperne i det norske samfunnet er det imidlertid få som tør å menge seg med. Ikke før valget - og ikke etterpå heller. Filip Rygg, kandidat for Krf i Hordaland, gjør et prisverdig forsøk på å løfte frem de rusavhengige i valgkampen. I sin første YouTube valgkampfilm er det behandling av rusavhengige som er temaet. Det er flott! Jeg håper at han tør å fronte dette også når kampen om taburetten strammer seg til over sommeren. Samtidig vet vi hva Krf mener om dette. Men hva med de andre partiene?
De siste 10 årene har de rusavhengige blitt holdt nederst på samfunnets stige - og det med en overbevisende kraft fra det etablerte samfunnet. Også i det lille som er av rusdebatt, opplever jeg at de blir fratatt sin verdighet. Det vi har hatt av politsk diskurs om de rusavhengiges vilkår har gått på; - når og hvem som kan få metadon? - når og hvem som skal få annen medikamentell behandling? - skal vi ha sprøyterom eller ikke? - skal vi dele ut gratis heroin? Og i tillegg har vi noen liberalister som av teoretisk interesse (og av egeninteresse?)vil legalisere hasj.
. Photomovie: Sindre Sørhus
Denne debatten kan i bunn og grunn oppfattes som en debatt om hvordan vi mest kostnadseffektivt kan skape et RENT OG RYDDIG SAMFUNN - ikke om de rusavhengiges levekår og livsverd.
Spør vi oss egentlig om hvordan vi kan rydde av veien slitne heroinister med knekk i knærne og en sprøyte i armen i et portrom? Nei, det er ikke mye verdighet igjen i det portrommet, men har vi virkelig tatt på alvor disse menneskenes livsverd ved å geleide dem inn på et sterilt sprøyterom, eller sørget for at de drikker sitt beger med metadon under oppsyn?
Ja, vi må ha kunne ha to tanker i hodet samtidig. MEN HVOR ER DEN ANDRE TANKEN? Hvor er debatten om behandling av de rusavhengige bort fra avhengigheten? Har psykologen tapt anbudet mot subutexen? Hvor er debatten om ettervern og nettverksstøtte? Om et verdig botilbud? Om et arbeidstreningstilbudet?
De politkerne som i et valgår - med en fristende stortingsplass på spill - tør å ta opp kampen for de gode langtids behandlingstilbudene, for dyre men gode psykologtimer, for trygge botilbud og anbudsfrie arbeidstreningsplasser - de skal i allefall vinne min fulle respekt. Vi trenger kort sagt politikere som ikke bare regner samfunnsnytte, men som tør å kjempe for de rusavhengiges livsverd og livsvilkår.
Den svenske professoren Hans Rosling, har forsket mye på helse i et globalt perspektiv. Etterhvert har han også sett mer på hvordan vi ser på utviklingslandene og deres muligheter for å komme seg ut av fattigdom. I tillegg har han utviklet noen fantastiske verktøy for å presentere statistikk. Her får du en kort forelesning du sjelden har sett maken til - verken i forhold til presentasjon eller innhold. Dypt seriøst - utrolig fengende!
Tidligere i høst skrev jeg noen linjer fra en reise til Bergelands utviklingsprosjekt i Nairobi. Etter denne reisen satte vi oss et litt hårete mål om å klare å samle inn 200.000,- i årets innsamlingsaksjon. Dette ville være en solid ny rekord. Og vi - elever og ansatte - klarte det! Vi har passert 200.000,-! Dette gir oss mulighet til å starte opp alt vi planla der nede; - klinikken blir bygd ut med 24/7 fødeklinikk og 3-sengs barsel, laboratorie og lekerom. Vi kan også videreutvikle arbeidet med skolegang for barn og unge fra Kuwindaslummen. Kanskje blir det også brobygging sammen med Norad? Det er utrolig bra å se at vi får mulighet til å hjelpe mange av de vi møtte der nede. Det var flotte, initiativrike og kunnskapsrike folk som vil få til mye med litt pengestøtte.
I september var jeg en drøy uke i Nairobi for å se på prosjektene som elever og ansatte ved Bergeland videregående skole har samlet inn penger til i 10 år. Jeg reiste sammen med Leif Gunnar Wikene som er rektor og Nils Christian Faarlund som har fungert som en frivillig konsulent for oss, og som var reiseleder (kanskje naturlig siden dette var hans 27. tur til Kenya).
Det ble en uke med intensiv innføring i utviklingsarbeid. Vi møtte utrolig mye folk fra ulike samfunnslag. Vi besøkte folk i flere slummer, og vi var hjemme hos pastorer og andre. Hele veien møtte vi masse flotte folk.
Formålet med turen var å gjøre opp status for prosjektene våre, og sammen med lokale partnere finne en vei videre. Bergeland har vært med å bygge opp en barnehage og en mor/barn klinikk i Ongata Rongai, og i tillegg har vi sponset omlag 500 barn fra Kuwinda-slummen med skolegang.
Jeg er 37 år. Jobber som avdelingsleder på Bergeland videregående skole i Stavanger. Er en samfunnsengasjert og verdiforankret sosialliberaler. Opptatt av norsk og global politikk, miljø, utdanning, de som faller utenfor, ledelse, medier, økonomi, ny teknologi og Sandefjord Fotball.
Hittil upubliserte bilder fra kinesiske myndigheters nedsabling av demokratidemonstrasjonene på Den himmelske freds plass for 20 år siden. Publisert av Guardian.co.uk.
Fremskrittspartiet er igjen ute og sprer sin gruff omkring det helsetilbud som bl.a. Kirkens Bymisjon gir til illegale innvandrere i Oslo (jfr artikkel i Aftenposten). I den forbindelse synes jeg det er nærliggende å ta frem igjen min tidligere hyllest til nettopp dette tiltaket; 
Innlegg
