Ja til livshjelp!

Debatten etter Fremskrittspartiets vedtak om aktiv dødshjelp med den noe hjelpeløse og forvirrende begrunnelsen til partilederen, har vært kraftig. Og for en stor del har debatten pekt på at partiet her tråkker over en grense vi som mennesker ikke bør overstige. Og det er FrP som med rette har måttet svare for seg. Det som nå stadig blir mer påtagelig er den øredøvende tausheten fra de rødgrønne. At Arbeiderpartiet ikke er de som setter grensestolpene i slike verdispørsmål, er ikke overraskenede. Det som er mer overraskende er stillheten fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell, sier på sin egen blogg 24. mai at det problematiske sider av vedtaket, men at "problemstillinga burde i det minste invitere til refleksjon".
Etter det har det vært helt stille.

I dagens Vårt Land tar Olav Ballo, stortingsrepr. SV, et kraftigt oppgjør med verdiutglidningen i regjeringen. Han spør om SV fullstendig har mistet ankerfestet i verdispørsmål. Dette var tidligere et område av politikken hvor SV stod tydelig og klart frem.
– Det kan reisast debatt og tvil om alle verdispørsmål. Det finst ikkje fast grunn lenger, sukkar Ballo.

Hvorfor tør ikke sv-ledelsen stå frem og forsvare livet og retten til liv? Og hvor er Senterpartiet? Dette er ikke et spørsmål for uklare og dulgte standpunkter.

Det er ikke slik at det stadig blir mer smertefullt å bli gammel eller alvorlig syk. Tvert imot. Legevitenskapen har kommet svært langt i forhold til smertelindring for de med store smerter - også i en livsavsluttende fase. Ved å legalisere og lovfeste retten til dødshjelp legger samfunnet et forventningspress på de alvorlig syke, de eldste og de døende. Man skaper en forståelse av at disse tilfellene er en samfunnsbyrde hvor normen vil være en aktiv inngripen for å avslutte livet. En lovhjemmel for aktiv dødshjelp er i seg selv dramatisk grenseoverskridende, og den vil være med å sette en standard for hva som er akseptabelt og hva som er forventet i samfunnet. En slik utvikling i forhold til hva som blir normen i samfunnet etter en lovendring/legalisering har vært veldig tydelig i den andre enden av livet. Mange vordende foreldre opplever nå at det tas som en selvfølge fra helseapparatet at man vil ha så tidlige og så selektive undersøkelser av fosteret som mulig - for på den måten å kunne velge bort eventuelle avvik fra normalen.

Syke og gamle trenger aktiv livshjelp ikke det motsatte. Og vi bør forvente at også de rødgrønne går ut og tar et slikt aktivt livsvalg.