lørdag 20. juni 2009

Ny biskop og demokratiet i kirken

Erling Pettersen er utnevnt som biskop i Stavanger. Kulturminister Trond Giske brukte igjen sin rett til å ikke velge den kandidaten som hadde fått flest stemmer i den kirkelige avstemningen.

Det er få som tviler på at vi med Erling Pettersen får en veldig god biskop i Stavanger. Han er særdeles erfaren på flere plan; kirkelig ledelse, internasjonalt arbeid, prestetjeneste og også misjonstjeneste. Han er opptatt de helt sentrale ting i kirkens budskap og kirkens arbeid. Akkurat det samme kunne jeg ha sagt om Kjetil Aano. I forhold til fokus i sin kirkelige tekning, så er de nok ganske samstemte.

Ut i fra dette er det en helt grei utnevning Giske gjør. Men Giske hopper samtidig over det faktum at Aano fikk et klart større votum i alle deler av den kirkelige avstemning. Giske er i sin fulle rett, men vi står nå foran en demokratireform av kirken som får en ufortjent vanskelig start med denne utnevnelsen. Regjeringen satser 75 millioner kroner bare på valget til menighetsråd og bispedømmeråd dette året. Alle menigheter planlegger i tillegg en stor frivillig innsats for å gjøre dette valget så åpent og tilgjengelig som mulig. Dette for å få en størst mulig deltakelse. Da er det ikke lett å forklare at regjeringen slett ikke bryr seg om kirkens valg når det er tale om en så viktig sak som bispeutnevning. Giske ynder å si at kirkens skal få sitt selvstyre når den er moden for det - det vil vel si når demokratiet i større grad fungerer i kirken. I praksis dreier det seg om en større deltakelse. Han kunne ved denne korsveien ha gitt et betydelig bidrag selv til denne demokratiseringen ved å anerkjenne de demokratiske prosessene som faktisk har foregått i kirken denne våren, og som resulterte i et solid flertall for Aano.

Men Trond rår og vi ønsker Erling velkommen! (De er gjerne på fornavn i de sentrale organ).

onsdag 10. juni 2009

Do.

Klimatrusselen er vår tids definitivt største trussel. Det er det store flertall av både forskere og menigmenn enige om. Noen vil fortsatt stille spørsmål ved dette, og det må de få lov til. Men i mens må vi komme igang med å minke denne trusselen. Og i det minste bør vi alle bruke et føre var prinsipp, og si at dette kan vi rett og slett ikke ta sjansen på å overlate til de neste generasjonene.

Og vi må hver enkelt, hver familie, hvert lokalmiljø, hver bedrift finne ut hva vi best kan gjøre for å skape endring. Samtidig må også lederskapet i Norge ta ansvar. Og vi som velgere må ta ansvar for å velge de rette "menn i dress" - de som er villige til å kjempe for en endring.

Vi kan sitte å kose med motforestillingene eller vi kan...

fredag 5. juni 2009

From Axis of Evils to Brothers in arms



Obamas tale fra Kairo var som vanlig både velformulert og velkomponert. Det kan kanskje bikke over mot naivt noen ganger, og det er ikke særlig konkret. Men dette skygger ikke for at dette er en svært markert endring i holdning og tone fra USA sett i forhold til de toner vi har hørt de siste åtte årene. Som han selv sier så endrer ikke denne talen noe særlig, men Obama-administrasjonen bruker enhver anledning til å trekke opp en forsonende holdning til resten av verden. Det er veldig bra. Og kontrasten til Bush jrs tale i 2002 hvor han maler ondskapens akse på veggen er jo enorm.

torsdag 4. juni 2009

Ut i skogen - opp i trærne!

Senter for adferdsforskning (SAF) ved Universitetet i Stavanger har forsket på om særlig urolige elever har negativ innvirkning på medelevers skoleprestasjoner. Deres undersøkelse viser at det ikke er tilfelle.

Det er et voldsomt fokus i norsk skole og norsk skoledebatt på alle "negative elementer". Det er fokus på de som er urolige, de som som ikke er der de første ti minuttene av timene og de som ikke er i timen i det hele tatt. Det er på tide vi fokuserer mer på det positive - hva motiverer elevene til å være der både de første ti minuttene og resten av timen? Hvordan kan vi skape læring hos de som ikke er skapt til å sitte stille?

Vi snakker mye om arbeidsro, og urolige elever og om forstyrrende elementer. En grunn til dette er at det alt vesentlige av opplæring er basert på at elevene sitter i ro ved sin pult og leser i sin bok, hører på læreren eller ser på lærerens powerpoint presentasjon. Det er basert på at læring skjer analytisk, visuelt og auditivt. Veldig lite av opplæring har som utgangspunkt i å møte de elevene som har et annet behov. F.eks de med en praktisk og taktil tilnærming - de som må ta på, kjenne, prøve ut, erfare gjennom praksis - før de kan forstå og før det kan skapes læring. Det er ikke interessant hva læreren lærer bort. Det som er interessant er den læring som skjer hos eleven. Og da må tilnærmingen og motivasjonsfaktorene være varierte og ulike.

Men en hovedutfordring i forhold til å skape endring på dette er at lærerne i stor grad legger opp opplæringen slik de husker de selv lykkes. Og et overveldende flertall av norske lærere er i den gruppen som lykkes som elever i et skolesystem basert på lærerens tale og bokens ord. Dermed er dette nærmest en spiral, som vi stadig må forsøke å bryte oss ut av. Selvfølgelig klarer veldig mange det. Og de gjør en fantastisk innsats for å tilpasse og variere opplæringen. Men det skjuler ikke det overordnede inntrykket at det norske skolesystemet igjen og igjen skaper uroelementer og skoletapere av flotte barn og ungdom som bare har behov for gjøre litt mer og høre litt mindre.

Undersøkelsen til SAF gir iallefall et lite bidrag til at vi kan dempe oss når vi prøver å legge skylden for dårlige resultater på "uroelementene".

Ja til livshjelp!

Debatten etter Fremskrittspartiets vedtak om aktiv dødshjelp med den noe hjelpeløse og forvirrende begrunnelsen til partilederen, har vært kraftig. Og for en stor del har debatten pekt på at partiet her tråkker over en grense vi som mennesker ikke bør overstige. Og det er FrP som med rette har måttet svare for seg. Det som nå stadig blir mer påtagelig er den øredøvende tausheten fra de rødgrønne. At Arbeiderpartiet ikke er de som setter grensestolpene i slike verdispørsmål, er ikke overraskenede. Det som er mer overraskende er stillheten fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell, sier på sin egen blogg 24. mai at det problematiske sider av vedtaket, men at "problemstillinga burde i det minste invitere til refleksjon".
Etter det har det vært helt stille.

I dagens Vårt Land tar Olav Ballo, stortingsrepr. SV, et kraftigt oppgjør med verdiutglidningen i regjeringen. Han spør om SV fullstendig har mistet ankerfestet i verdispørsmål. Dette var tidligere et område av politikken hvor SV stod tydelig og klart frem.
– Det kan reisast debatt og tvil om alle verdispørsmål. Det finst ikkje fast grunn lenger, sukkar Ballo.

Hvorfor tør ikke sv-ledelsen stå frem og forsvare livet og retten til liv? Og hvor er Senterpartiet? Dette er ikke et spørsmål for uklare og dulgte standpunkter.

Det er ikke slik at det stadig blir mer smertefullt å bli gammel eller alvorlig syk. Tvert imot. Legevitenskapen har kommet svært langt i forhold til smertelindring for de med store smerter - også i en livsavsluttende fase. Ved å legalisere og lovfeste retten til dødshjelp legger samfunnet et forventningspress på de alvorlig syke, de eldste og de døende. Man skaper en forståelse av at disse tilfellene er en samfunnsbyrde hvor normen vil være en aktiv inngripen for å avslutte livet. En lovhjemmel for aktiv dødshjelp er i seg selv dramatisk grenseoverskridende, og den vil være med å sette en standard for hva som er akseptabelt og hva som er forventet i samfunnet. En slik utvikling i forhold til hva som blir normen i samfunnet etter en lovendring/legalisering har vært veldig tydelig i den andre enden av livet. Mange vordende foreldre opplever nå at det tas som en selvfølge fra helseapparatet at man vil ha så tidlige og så selektive undersøkelser av fosteret som mulig - for på den måten å kunne velge bort eventuelle avvik fra normalen.

Syke og gamle trenger aktiv livshjelp ikke det motsatte. Og vi bør forvente at også de rødgrønne går ut og tar et slikt aktivt livsvalg.
Free Hit Counters